Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Selv om det ikke er helt uvanlig at et klassisk verk blir komponert til en innspilling, er det sjeldnere å lage et under selve øktene. Hindemith er kjent for å ha komponert sin Scherzo for bratsj og klaver i 1934 til å fylle inn en ubrukt bakside i en serie med 78-plater; her har Helge Iberg improvisert sine tre Petites dance du moment for klaver, etter «en lang innspillingsdag av den harde og litt strenge PALAZZO» der produsenten Vegard Landås holdt båndet gående. Disse milde stykkene «i retrospektiv stil» utgjør den perfekte avslutningen på et levende og fascinerende album som, i større grad enn noen annen plate jeg har hørt av ham, viser spennvidde og stilistisk mangfold i Ibergs musikk. I dem sitter han nærmest sine jazzrøtter, en liten samling med nattlige jazzfantasier som best høres rundt klokken elleve på kveldstid.

Palazzo (2020) virker derimot mer som et verk av en klassisk komponist som tar i bruk jazz-idiomer, slik Ravel, Sjostakovitsj og andre har gjort tidligere. Besetningen for to klaver – her den glitrende duoen Nils Anders Mortensen og Sanae Yoshida – og slagverkeren Per Oddvar Johansen, resulterer i teksturer som minner om Bartoks Sonate for to klaver og slagverk, uten at Ibergs musikk lyder ungarsk. Hans inspirasjon kom fra teknikken «minnepalass», der en person lagrer informasjon for så å tilbakekalle den i imaginære rom i palasset i vedkommendes hjerne. De fem satsene spiller ut en spesifikk konstruksjon av gjenopprettede tilstander, litt over-insisterende, inkludert en latinamerikansk sang, Arte povera og en karusell. 

Det er en fantasifullt satt sammen, men ikke så levende og forførende som hans klaverkonsert-i-alt-unntatt-tittelen Small Feet Dancing, komponert mellom Songs from the Planet of Life (2017-18) og Auf dem Meeresboden (2023), med tematiske koblinger til begge. Small Feet Dancing, herlig spilt av Mortensen og Kristiansand Symfoniorkester dirigert av Rolf Gupta, er en glitrende fryd i yttersatsene (hentet fra den tidligere Lotus Dance) med en meditativ midtre «Green Grass again next year?», der teksturene tynnes og etterlater solisten som om han sitter alene i lyskjeglen på en mørk scene.

Åpningsverket er den uvanlige todelte Auf dem Meeresboden, som inneholder en livlig begynnelse – «Ein Hummerleben», for el-piano, klaver og en septett med blåsere, strykere og slagverk – og «Flucht des Untreuen Hummers», en duo for el-piano (Iberg selv) og Jazz-bekken (Johansen). Det er et snodig verk, inspirert av en tenkt kurtise mellom to hummere på havbunnen og hannens skammelige sorti etter at akten er gjennomført. Fantastisk lyd; anbefales.