Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Holsen har gjort seg bemerket innen eksperimentell jazz med album som Ask 2015 og Lazuli i 2018. Hun er også med i andre duoer og ensembler som Akeleie, med Gro Marie Svidal, hennes duo med Lynn Cassiers, og trioen Silent Fires. (Hun har likevel fortsatt som solomusiker, som i Ediacara i 2024.)

Bilayers debutalbum (Bilayer) i 2019 ble godt mottatt og oppfølgeren, Illrie, er nok et spennende prosjekt, der de har tatt inn et tredje medlem i duoen (!), den skotsk-fødte komponisten og felespilleren Sarah-Jane Summers (bosatt i Norge). Resultatet er en merkelig blanding av konkret musikk – noe som klarest kommer frem i det korte preludiet Lon, eller i det svært beskrivende 6. sporet, Sverm – jazz og folkemusikkelementer som introduseres av Sarah-James Summers. Hennes innflytelse merkes tydeligst i tittelsporet, Illrie, med sine strengebaserte lyder (ikke så langt unna 1960-tallets Penderecki) og den ganske så folkelige Stilfølge, som i mitt «uskyldige øre» til og med klarte å inkludere noe som hørtes ut som en samplet indisk tabla!

Og likevel klarte disse svært ulike komponentene, tilsiktet eller hentydet, å fungere som samlende elementer i Holsens og Bugges helhetlige idé; de var virkelig svært velkomne, og ga liv til det som ellers ville vært et ganske intetsigende og grått album. Det er beklagelig at jazzstemningen i 2. spor, Skogavakse, der Summers’ bratsj spiller hovedrollen, ikke gjentas i større grad i stykkene som følger. Det er tilbakevendende elementer, de konkrete lydene i Lon og ellers, tydeligst i Nattsveve og Vendrose, der deres bruk av pipetoner lyder som elektronikk, men disse er for få. 

Så er Illrie en suite med åtte satser eller åtte enkeltstykker? Jeg er tilbøyelig til å tenke at den er litt av begge deler, eller at den i det minste kan høres på begge måter. Stykkene er for det meste enkeltstående, og det er ikke noe samlende melodisk eller musikalsk tema som forbinder dem. Men den avsluttende Aminje bringer mange av de kompositoriske trådene sammen i en tilfredsstillende avslutning på albumet. Auroras lydkvalitet og produksjon er – så langt man kan fastslå i en delvis improvisert enhet – god. Elektroakustisk musikk faller ikke i smak hos alle, men dette albumet er verd et møte som et originalt og gjennomtenkt konsept.