Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Selv om initiativet til platen kom fra Morten Lindberg i mai 2021, inneholder den langt eldre musikk. Blant Hoffs egne komposisjoner ser den eldste ut til å være Bruremarsj fra Beiarn skrevet i 1990 som en del av et folk-jazz-prosjekt, der han samarbeidet med

Merit Hemmingson, hvor Hoff omarbeidet hennes harmonisering av Johan A. Aronsens melodi. Alle Hoffs arrangementer utgjør ordentlige omarbeidelser av originalstykkene, enten det er Gershwins evergreen Summertime – her mer som en samling fartsfylte, teleskopiske variasjoner over melodien – eller Henry Mancinis Moon River, som oppleves som en liten fantasi. Barndomsminne fra Nordland får en friere behandling, der Hoff legger til partier underveis og tilpasser rytme og dynamikk for å skape den versjonen han selv føler er best. 

Hoff har en improviserende spillemåte som lokker lytteren inn i en følelse av oppdagelse nesten samtidig som pianisten. Dette kan best høres i Kanskje, en delvis improvisert variasjonssats over Terje Nilsens sang med samme tittel, først spilt på Nilsens minnekonsert i 2019. Sporene Hope og Survival var opprinnelig improvisasjoner som senere ble skrevet ned. På en måte er alle verkene på platen arrangementer eller omarbeidelser, også av Hoffs egne verk. Sporene som gjorde størst inntrykk på meg var Hike, en smart komponert toccata som tonalt sett beveger seg veldig fritt, og den treffende tittelen Free Flow; et eller to spor som Meditatus, slo meg som litt sukkersøte. Et tvers gjennom meditativt album med en cool jazzstemning hele veien. Den varme, rike lyden er utrolig vakker.