Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Han er både billedkunstner og musiker og hans fint utformede komposisjoner henter ofte inspirasjon fra moderne billedkunst og litteratur, fra enten Rothko eller Ben Nicholson til Sir Terry Frost, Antony Gormley eller Gerhard Richter. Anselm Kiefers banebrytende maleri Margarete (1981) har gitt navn til den første av Aitchisons to klaverkvintetter, selv om musikkens kulturelle røtter strekker seg tilbake til Paul Celans kontroversielle «dikt Todesfuge og dets to kontrasterende skikkelser: den gyllenhårige Margarete og den askehårige Shulamith.» Fra et rent musikalsk perspektiv har Aitchinson, i den første kvintetten som det tok nesten ti år å skrive (fullført i 2023), latt Margarete og Shulamith representere «musikalske motpoler i nærhet». De spenningene det resulterte i, innkapslet i de innledende Prelude and Chorale med referanser til Bachs koralarrangement O Haupt voll Blut und Wunden satt sammen med Wagners Tristan-motiv og -akkord. (Skarpe ører kan også oppdage Bachs Es ist genug mot slutten.) 

I den kortere andresatsen, Magic Square, henter Aitchison ytterligere inspirasjon fra den sørgende engel i Albrecht Durers Melencolia I for å legge til Celans «sorte sorgmelk». Mye av musikken i begge kvintettene er stille og meditativ, selv om begge har kraftige episoder. I den førstes avsluttende Dance Fugue, for eksempel, rister musikken av seg denne rådende stemningen inn i noe mer virilt, til og med parodisk, ved å bruke Brahms’ femte Ungarske dans som modell, selv om den tilbakeholdne avslutningen er tankevekkende.  

Kombinasjonen av strykere og klaver har lenge fascinert Aitchison, som ærlig innrømmer gjelden til betydelige forgjengenere i sjangeren, fra Beethoven og Brahms til Ravel, Fauré, Enescu, Sjostakovitsj og Schnittke. Aitchisons lydverden er langt mer moderne i stil, og flørter tidvis med, eller hentyder til, tonalitet (men man kan like godt tenke på et Messiaen-modus). Overflate-aktviteten er seriøs og alvorlig i uttrykket, men det er øyeblikk med stor ro også, som i avslutningen på den andre kvartetten, Spring. Den er en fantastisk chaconne, der hver variasjon maler et bilde av den spirende årstiden og dens følelse av fornyelse. De to følgende satsene er en kanon og en fuge som beskriver henholdsvis Autumn og Winter. Den andre kvartetten er satt sammen av fire satser, delt i to deler: den første inneholder Prelude og den barcarole-lignende Blind Tide.   

Det er vel unødvendig å si at dette er musikk som krever en god del konsentrasjon og fokus: for komponisten når den unfanges og skrives, for musikerne når de spiller begge to og for lytteren som hører den. Chadwick og Kreutzer Quartet har laser-lignende presisjon og håndgripelig engasjement i disse fremførelsene, innspilt av den fremragende Adaq Khan. I en slik sammenstilling kan ikke musikken unngå å gjøre inntrykk.