Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Legg så til tema og variasjoner i andre sats, med en kvikk scherzo og munter fugisk finale, alt i nyklassisk stil, og du får “Haydn møter Hindemith i fjordene.“ De tette teksturene og beske harmoniene i Kvartett nr. 2, komponert 20 år senere, er ganske så overraskende: Haydn er avløst av Bartók i sin midtre periode. Den er i fire satser, som nr. 1, men de spilles attacca. Kvandal avslører ikke sine hemmeligheter med letthet her. Til å begynne med holder han kortene nær brystet, men igjen og igjen bryter dype følelser gjennom i et lidenskapelig klimaks. Det er hardt arbeid her, men ubestridelig givende – som å bli kjent med en bløthjertet skinhead. 

Kvandals op 44 rommer en halling og en springdans hentet fra Peer Gynt-musikken og bearbeidet for strykekvartett med noen få harmoniske og rytmiske tilpasninger for å hente dem opp i moderne tid. Albumet avsluttes med den 3. kvartetten fra 1983 som er et kompromiss mellom munterheten i nr. 1. og intensiteten i nr. 2, med enormt imponerende resultater. Først sats åpner med en langsom introduksjon, men kaster seg deretter ut i en vill og kraftfull Allegro. Den påfølgende Adagio er dypt gripende; den synes å sveve over kommende tårer, med de fire instrumentene engasjert i en dyp indre diskusjon, men Kvandal opprettholder sin verdighet gjennom det hele.  

Scherzoen er en abstraksjon av norske folkemelodier, som også bebor den frittgående finalen. Her har vi ikke bare en av de fineste norske strykekvartettene, men også en som burde ta sin plass i verdens konsertsaler – den har ikke noe å skamme seg for ved siden av de til Bartók, Britten, Sjostakovitsj eller Weinberg.  

Som ventet leverer Engegårdkvartetten eksemplariske fremførelser og løfter denne musikken så godt som man bare kunne drømme om, og de er fanget i fin lyd også, men massevis av tilstedeværelse. Morten Carlsen har sørget for hjelpsomme noter i CD-heftet. En svært viktig utgivelse.