Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Marmæle (2015) er Ness’ tredje konsertante verk for cello (den første var Wet Blubber Soup, 2002) og der er ingen tvil om hans naturlige affinitet til instrumentet. Tittelen er hentet fra den eldgamle havmannen fra nordisk mytologi. Marmælen er en liten magisk skapning som kan se inn i fremtiden og tilby hjelp til den som har klart å fange ham og har behandlet ham godt – og kan få fatale konsekvenser om han behandles dårlig. På den måten er marmælen ganske like en vannånd, eller en marin form for irsk alv. Ness’ musikalske skildring av denne gamle skapningen er formet som et stort, frittgående tonedikt eller en fantasi, men der celloen – som representerer marmælen – synger på sin forførende måte. Men åpningen etterlater ingen tvil om hans farlige og lunefulle karakter, og resten av verket flyr og vrir seg gjennom de 23 minuttene, selv om musikkhendelsene utvikles fra en musikalsk, og ikke programmatisk logikk. Marianne Baudouin Lies cello skifter mellom det maniske, sirene-lignende, truende og sprudlende, en tour-de-force av intensitet av denne virtuose musikeren.

Ness har skrevet noen imponerende orkesterverk uten solist siden hans effektive opus 1, Schatten (1992), og Mørkgånga (2014), er blitt et friskt bidrag til produksjonen. Det er faktisk et gripende symfonisk dikt, et lydteppe fra de mørke norske skoger. Hvis dette høres ut som en oppdatert versjon av Tapiola, må man tro om igjen: uttrykksmessig er det ingen gjemt gud som lusker i mørket, og musikalsk følger Mørkgånga en langt mer mangfoldig kurs i orkesterteksturen, med lyse, nesten lystige partier som veksler med stygge klanger, truende passasjer (spesielt i de dype instrumentene). Bendik Bjørnstad Foss trekker her en direkte parallell til Tolkiens Ringenes herre, kanskje fordi komponisten har «entiske» (et språk i Ringenes herre) kvaliteter, men Mørkgånga kan være en musikalsk beskrivelse av Fangornskogen eller Myrskog. Det er et tvingende involverende verk uavhengig av spesifikk inspirasjon, og får en virtuos og stemningsfull fremførelse av Trondheim-orkesteret, dyktig dirigert (begge verk) av Kai Grinde Myrann. Nok en verdig Spellemann-nominasjon.