Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Den finske komponistens første konserter for fiolin og cello kom tidlig på 1980-tallet. Den for fiolin (1981) er med på en av BIS’ tidligste plater viet Ahos musikk (med Manfred Gräsbeck som solist), som også inneholdt den fine 1. Symfonien (BIS CD396). Dens etterfølger ble komponert i 2015, og er, som den første, i tre satser (Allegro – Adagio –   Vivace, leggiero), men mer fokusert på solopartiet.  Konserten ble skrevet til Elina Vähälä, den fremragende solisten på denne innspillingen. Den var opprinnelig tiltenkt en ung, tysk (ikke navngitt) fiolinist, som av grunner det ikke opplyses om i CD-heftet, trakk seg fra prosjektet. Som den musikeren nå bittert må angre på den avgjørelsen! Konserten er et kraft- og uttrykksfullt verk i Ahos kjente tonale symfoniske stil, der solo- og orkesterpartiene behendig er skrevet i noe som tidvis minner meg om Benjamin Britten (dog ikke om hans fantastisk flytende konsert), tidvis om Janáček. Denne gjenklangen av andre komponister er ikke uvanlig i Ahos musikk – aldri direkte avledet av dem, de lyder alltid som Aho – selv om jeg ikke har lagt merke til Britten før. 

Den første cellokonserten (1983-84) ble utgitt sammen med Ahos 9. Symfoni i 1995 (BIS CD706) og inneholder kanskje den sterkeste støy som noen gang er skrevet i en cellokonsert! Ahos 2. konsert for dette varmeste, mest menneskelig lyriske av alle instrumenter, er fra 2013 og ble skrevet for den finske virtuose celloveteranen, Arto Noras, som hadde blitt svært imponert over Ahos konsert for to celli fra 2002, en nydelig lyrisk komposisjon. Cellokonsert nr. 2 ligner mer en suite, med fem satser i stort sett rolig tempo (noe som, på lang avstand, kan minne om noen av Sjostakovitsj’ senere formater) alle spilt uten pause. Jonathan Roozeman er solisten her, like velklingende i åpningssatsen Berceuse og den midtre Adagio som han er kvikk i Presto som ligger mellom dem. Det avsluttende paret Allegretto og Epilogue har en serie med utvidete repetisjoner av stoff fra tidligere satser. Verket er komponert for et relativt lite orkester, som gjør klangverdenen lyrisk og klar, med en tiltrekkende, gjennomskinnelig kvalitet som minner meg om lyse, nordiske sommerkvelder. Kyma Sinfonietta – som forresten bestilte Fiolinkonsert nr. 2 – spiller suverent under Olari Elts’ ledelse (for en fin dirigent han er), og akkompagnerer begge solistene med stor musikalitet og følsomhet. BIS’ lyd er fantastisk.