Kari Beate Tandberg: Deep Dive/Dypdykk

Kari Beate Tandberg: Deep Dive/Dypdykk


Kari Beate Tandberg: Dét *. Porphyry Imitations.  Fabel**

*Marius Flatby (kontrabass). **Ingvild Habbestad (fiolin), Joachim Kwetzinsky (klaver). ***Kringkastingsorkestret, dir. Jamie Philips

Aurora Records ACD 5120 (42 minutter)  

www.aurorarecords.no

Med en fantasifull og virtuos kontrabasskonsert, klingende steinmønstre og fabelaktig orkesterspill, er dette en utgivelse det er vel verdt å lytte på.


Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen


Det finnes ingen overflod av kontrabasskonserter. Selv i barokken var de få og spredte, mens i moderne tider – om man ser bort fra Koussevitzkys tidlige Op. 3 – oppnådde sjangeren ikke sitt første mesterverk før Henzes konsert i 1966. Siden den gang har noen få stykker dukket opp som verdige etterkommere: Thorkell Sigurbjörnssons Niður (1974), Rautavaaras Angel of Dusk (1980) og Ahos konsert i 2005. Missy Mazzoli komponerte opprinnelig   Dark with Excessive Bright (2017-18) for kontrabass, med det er kanskje ingen overraskelse at den har oppnådd større anerkjennelse i omskrivningen til fiolinkonsert.

Kari Beate Tandbergs Dét (2018-19) er derfor dobbelt velkommen som et fantasifullt og virtuost bidrag til denne neglisjerte sjangeren, en ensatsig fantasi inspirert av diktsyklusen Det (legg merke til fravær av aksent over e’en) av den danske forfatteren Inger Christensen. Diktene er lunefulle og lekne, men alltid nøye bygd opp. «Det er også slik jeg ønsker at min musikk skal være» har komponisten kommentert: «konstruert, planlagt og følt – her og der uforutsigbar, impulsiv og levende». Dét-et i tittelen representeres av et enkelt melodisk frø som «gradvis utvikler seg tydeligere, men også forstyrres og avledes». Hvor forstyrret og avledet blir tydelig hørbart gjennom konsertens nesten 17 minutter lange varighet, som spenner fra fin skjønnklang (som i åpningen) til mer flyktige og spennende deler etter hvert som verket utvikler seg. Marius Flatby viser seg som en suveren utøver, med upåklagelig intonasjon og rytme som får frem nyansene i Tandbergs tiltrekkende verk.  

Ingen av de andre verkene er helt på høyde med kraften og intensiteten i Dét, men begge inneholder mye å glede seg over og spilles så bra som man kunne forestille seg. Porphyry Imitations (2017) er en duo for fiolin og klaver inspirert av mønsteret man finner på steinen porfyr. Denne størkningsbergarten finnes en rekke steder på jorden – inkludert i Asker nær komponistens hjem – og i Tandbergs musikk gjenskapes de mønstrene som kan oppstå i steinen i lyd. Resultatet er slående i Ingvild Habbestad og Joachim Kwetzinskys hender, fra de slående åpningsklangene til mer lyriske linjer etter hvert som musikken utvikler seg.

Fabel er et rent orkesterverk, og det ferskeste på platen. Det er komponert i 2020, hvilket gjør det til nok et produkt av korona-nedstengningen, som igjen gjorde at det måtte vente til januar 2023 med urfremførelsen da opptaket ble gjort. Det kan forklare de sprukne teksturene og den stridbare uttrykksmåten som nærmer seg sinne en del steder, eller representerer musikkens ofte brennende karakter heller synet på selve jorden? På mange måter er dette det vanskeligste stykket å få tak i, siden det konsentrerte tidsspennet (litt over ti minutter i denne inntrengende fremførelsen) gir liten tid til å dvele ved detaljer. Men som så ofte gir gjentatt lytting utbytte, spesielt takket være det engasjerte spillet til Kringkastingsorkestret, kyndig dirigert av Jamie Philips. Auroras lyd er meget god, og mitt eneste forbehold er at med tre kvarters spilletid, er det med enn nok plass til å ha tatt med nok et verk av denne spennende komponisten.



CD-anmeldelser