Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Den engelskfødte, australske komponisten Kate Moore (f.1979), bosatt i Nederland, studerte ved Sydney University i Australia (med blant andre Larry Sitsky) før hun flyttet til Nederland. Der var blant annet nå avdøde Louis Andriessen blant hennes lærere. Hun har komponert verk for det nederlandske Asko Schönberg Ensemble, Slagwerk Den Haag, Nederlandsk radios filharmoniske orkester, Icebreaker, Australian String Quartet og det banebrytende amerikanske samtidsensemblet Bang on a Can (da hun deltok på deres sommerkurs i 2007). Hun har mottatt en rekke priser og stipendier, senest Matthijs Vermeulen-prisen i 2017 og fem år senere Gieskes-Strijbis Podiumprijs for «bidrag til utøvende kunst».

Moores musikalske stil bunner i ny-enkelhet, men med det 21. århundres varhet. Heritages nye album retter søkelyset mot et bredt spekter av instrumental- og kammerverk komponert mellom 2006 og 2018. Pianist Daniel Herscovitch (førstemanuensis ved University of Sydney Conservatorium of Music) spiller på alle verkene. Han er solist i den stemningsfulle miniatyren Zomer (nederlandsk for sommer; 2006). I Lucidity: Eyes of Hands (2018) er han akkompagnatør for den norske fiolinisten Ole Bøhn (feilstavet Böhn, nå professor ved University of Sydney) og, i det fantastiske tittelsporet, Velvet (2009-10), for cellist Minah Choe. Åpningssporet The Body is an Ear (2011), der han spiller duett med Benjamin Kopp, ble komponert for orgel (står ikke lenger oppført i hennes verkkatalog) og nesten øyeblikkelig omskrevet for to klaver. Et uhyre effektivt verk i denne utgaven, inspirert av et gammelt persisk eventyr.

Utgangspunktet for Velvet var «fremstillingen av tekstiler i renessansemalerier; bevegelse, vitalitet og jordlighet … fanget og destillert innenfor rammen og stillheten i maleriet». Den følelsen av bølgende bevegelse, for eksempel av tøy i en bris, men likevel frosset i et øyeblikk, er vakkert fanget i denne fengslende duetten. (Det fins en alternativ versjon for solo cello og åtte celli som høres fascinerende ut, men som jeg ikke har hørt). De tre verkene for fiolin og klaver som setter punktum for programmet er av mer blandet kvalitet, tross Bøhns og Herscovitch’ intense spill. Dies Irae (2015) slår feil etter mitt syn; bruken av overtoner tilslører den kjente gregorianske sangen og er tidvis ganske smertefull. Way of the Dead (2017) er en danse macabre inspirert av den meksikanske festivalen De dødes dag og krever litt tilvenning. Mest vellykket er Heather (2013-4), inspirert av blomstene og myrlandskapet komponistene la så under en reiser til de Ytre Hebridene.

Herscovitch er en ypperlig forkjemper for Moores musikk, aller mest i den enorme avsluttende Lucidity: Eyes of Hands, inspirert av historien om Sankta Lucia i Dantes Guddommelige komedie, som fikk gudommelig syn etter å ha blitt blindet av en sjalu elsker. Her kanaliserer Moore en åre av utviklingsfantasi som minner om Philip Glass på sitt beste, men med 20 minutters lengde blir verket for langt. Heritages innspilling, gjort i Verbrugghen Hall i Sydney, er førsteklasses.