Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

I sin fascinerende artikkel i CD-heftet «Symfonisk orgelmusikk i Tyskland på 1800-tallet» presenterer han bakgrunnen for utviklingen av storskala orgelkomposisjoner i Tyskland, ikke minst gjennom utvidelsen av selve instrumentets uttrykkskraft, og han setter disse komponistene inn i sammenhengen. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om Friedrich Kühmstedt (1809–58), selv om musikken her gjør det helt klart at han var en komponist av en viss betydning; Schiagers essay forklarer at han var kirkemusiker i Eisenach. Hans opus 47 Fantaisie, utgitt i 1856, er litt over tretten minutter langt, og det imponerende materialet, såvel som lengden, mer enn rettferdiggjør Schiagers bruk av uttrykket «symfonisk». Kühmstedt skrev tre nummererte orgelsonater, men skjønt Grosse Sonate, op. 49 som er innspilt her ikke er en av dem – virker det som om Kühmstedt anså den som en orgelsymfoni. Den ble utgitt etter hans død (i 1863) under sin mer beskjedne tittel – synd kanskje, fordi den faktisk har symfoniske ambisjoner, selv om den utvikler sitt omfang gjennom seriøst kontrapunkt fremfor gjennom dramatisk statement (i motsetning til Liszt).

Den nederlandskfødte Jan Albert van Eyken (1823–68) studerte med Mendelssohn i Leipzig, noe som skinner klart gjennom i denne andre av hans tre orgelsonater – men Mendelssohns dydighet er forlatt for lenge siden, i hvertfall i yttersatsene som er kraftfulle og preget av en klar fremdrift; skjønt Schiager påpeker selv at midtsatsen minner om Mendelssohns Sang uten ord. Han avslutter med en av hovedsøylene i det romantiske orgelrepertoaret, Orgelsonate «Der 94. Psalm» av Julius Reubke, som bare levde fra 1834 til 1858 og som hørbart var et medlem av kretsen rundt Liszt. Den byr på en halvtimes romantisk orkan med en urolig ro i midten, som de fleste orkaner. Schiager spiller fantastisk – man kunne nesten forestille seg at dette inspirerte et av Gustav Dorés tresnitt fra nedstigningen til et Dante-lignende helvete. Orgelet i Sofienberg Kirke i Oslo har en fremragende kraftig og rund klang som Lawos teknikere også har gitt den slags nærhet i innspillingen som limer deg fast i stolen. Dessuten får du valuta for pengene: lengden på platen er nesten 80 minutter.