Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Faktisk ble det mest avanserte stykket her, John McCabes fabelaktige og sinnrike Sam Variations (1989), bestilt spesifikt av Schubert Ensemble til en konsert som skulle avsluttes med Ørretkvintetten. «Sam» i tittelen er hentet fra en svært populær TV-serie fra 1970-årene, produsert av Granada TV og lagt til Nord-England. McCabe (1939-2015) komponerte seriens tema – for solo trompet – og brukte det som basis for disse variasjonene. McCabes originalversjon legges blir imidlertid aldri direkte inn her, men antydes gjennom hele verket, selv ikke i den magiske, om enn gåtefulle codaen med sin fantastisk rislende klavertekstur. 

Det er også en nord-engelsk forbindelse i Ivor Hodgsons livlige kvintett. Hodgson (f. 1959) er den eneste nålevende komponisten på platen. McCabe gikk bort for ti år siden – og i 37 år var han kontrabassist i BBC Philharmonic Orchestra i Manchester. Hodgson ble pensjonert i 2019 for å vie mer tid til reiser og komposisjon. Det er ikke klart når kvintetten ble skrevet, men de fire satsene har fått titler og henter noe av sin uttrykksmessige karakter hovedsakelig fra vertshus og kroer i Derbyshire. Vertshusnavnene er svært illustrerende – den stillferdige åpningen «The Quiet Woman» er hentet fra en lokal legende om en mann som hugget hodet av kona for å stoppe hennes utskjelling av ham selv og naboene (som ble henrykte over resultatet!), mens «The Waltzing Weasel» antas å være en referanse til den middelalderske dødsdansen. 

De to andre verkene er langt tidligere. Percy Godfrey (1859-1945) komponerte sin omfattende Kvintett i Ess-dur i 1900 til en kammermusikkonkurranse – og vant. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: de fire satsene er tiltrekkende og dristig utformet, ikke minst den store innledende «Allegro», uten å bli altfor utfordrende. Scherzo-satsen, med tempobetegnelse «Presto, con fuoco» og finalen «Allegro con brio» er lyse og livlige. Tredje sats, «Andante sostenuto», er svært uttrykksfull der Robert Smissens bratsj er fremtredende. Richard Walthew (1872-1951) komponerte sin fine ensatsige Phantasy Quintet i 1912, tilegnet filantropen W. W. Cobbett, som fra 1905 utlyste konkurranser for å fremheve nettopp den ensatsige fantasi-sjangeren. De ble enormt innflytelsesrike. Walthew skrev den, imidlertid, på bestilling og ikke til en konkurranse, men etterlignet Cobbetts foretrukne format til perfeksjon. 

Med kontrabass i stedet for 2. fiolin, her spilt av mesterbassisten Leon Bosch, får kanskje teksturen en mindre lys og mer høstlig kvalitet, men gir også klangen større dybde, slik Schubert oppdaget for 200 år siden – og Somms tekniker, Adaq Khan, leverer vakkert balansert lyd. I Musicanti, med Peter Donohoe som gjestepianist, er fantastisk hele veien, ensemblet, intonasjonen og musikaliteten er upåklagelig. En perle.