Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Mens jeg studerte, hadde jeg stor glede av å lure mine venner med å spille LP’en til János Starker med Kodálys Sonate for cello solo (1915), og etterpå spørre dem om hvor mange instrumenter som medvirket i innspillingen. Nesten alle sa to eller tre. Kanskje ville de ikke vært så sikre hvis de hadde hatt tilgang til Truls Mørks tolkning: Mørk står ikke noe tilbake for Starkers virtuositet, men han er mindre opptatt av å gjøre verket til et tordnende shownummer og finner langt mer poesi i det, ikke bare i den sentrale Adagio con grand' espressione, men også i de to Allegro-satsene som rammer dem inn. Med en spilletid på 35 minutter er denne fremførelsen fire minutter lengre enn Starkers – en forskjell verd å merke seg, Mye av den kommer ut fra at Mørk foretrekker å behandle den sentrale Adagioen som en dypt filosofisk avhandling – nesten en utforskning av meningen med livet – og den kaster et helt nytt lys over musikken. I yttersatsene gir også Mørk musikken tid til å tale, til å avsløre dens hovedhensikt: han veksler inn litt av spenningen (ikke mye!) til fordel for dybde og verdighet. Uansett må du bare riste på hodet av forbløffelse, slik du ville over enhver god tolkning av verket, men Mørk finner noe i den som taler til den menneskelige tilstand mer generelt, slik den sene Beethoven gjør det, eller Berlioz på sitt mest lysende. Man kan ikke be om mer av en fremførelse enn at den utvider din forståelse av et verk, og det gjør Mørk uten noen tvil her. 

Innspillingen, foretatt i Jar kirke i september 2016, har umiddelbarheten vi venter av en 2L-innspilling: du kunne like gjerne sittet rett foran Mørk mens han spilte, i den grad at man nesten hører hvert av hans åndedrett. Nå og da slår litt studiostøy også inn (kanskje når han flytter seg på stolen); vanligvis opplever jeg slikt som forstyrrende (hvis det ikke står i partituret, burde det ikke være med i innspillingen), men her utvider det fremførelsens tilstedeværenhet.