Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Han ønsket en sekvens av full konsertvarighet, der gamle og nye ideer om toccata-sjangeren kontrasterende kunne alternere og kommentere hverandre – uten nødvendigvis med det samme materiale («Det ville jeg aldri våget å gjøre» skriver Seabourne i CD-heftet). Seabourne var bekymret for at en lang serie med hovedsakelig fartsfylte verk i ubrutt rekkefølge kunne bli unødig belastende for både utøver og publikum. Han la derfor inn ariebaserte satser i par for å utvide kontrasten. Platen åpner og slutter med Bach (fiss-moll Toccata  BWV 910 og G-dur, BWV 916), med Seabournes seks par med Toccataer og Fantasier imellom, der den siste kraftfulle Aria sarabanda con variazioni virker som «en minatyr av Goldberg-stil-variasjoner». Litt over halvveis har Lifschitz lagt inn Fantasi i Ess av CPE Bach, antakelig komponert på 1740-tallet (altså ca. tredve år etter farens Toccataer), for å utvide stilspekteret ytterligere.

Til tross for at han er en høyt respektert, prisvinnende fortolker, er Lifschitz en omdiskutert pianist. For hver kritiker som liker ham, er det en annen som ikke gjør det; og i mange tilfeller kan en kritiker være uenig med seg selv om det («brilliante», «visjonære») eller det («ikke så gode», «overtolkede») stykket. Jeg må innrømme at jeg hører til pro-Lifschitz-gjengen, og gleder meg over den spesielle innsikten han tilfører hvert verk. Disse fremførelsene av toccataene er friske og vitale, som om verkene er blitt oppdaget på nytt, selv om det er verd å merke seg at pianisten har spilt Bach i årevis. Bach var faktisk med på hans første plateinnspilling da han var 16 år gammel! «Stilpuristene» vil kunne innvende at disse tolkningene ikke er slik Bach forestilte seg, selv om de kunne tillate bruk av klaver (i stedet for cembalo eller klavikord). Men dette er Bach fremført ut fra et 21.århundre-ståsted, og Lifschitz benytter alle mulighetene til et moderne klaver for å løfte denne musikken opp fra notebladet. Lytt til den temmelig stive åpningen på BWV 910, eller det uimotståelige øyeblikket på slutten eller den viltre finalen i BWV 916: det som skapes samtidig gjennom hans valg av tempo og puls er virkelig overbevisende. Slik er det også med de langsommere, lyriske delene der han henter ut sangbarheten som finnes i så mange av Bachs mer tilbakeholdne satser, uten å gi slipp på den musikalske flyten.
 
Og på samme måte som Lifschitz finner nye og levende detaljer i hvert Bach-stykke, finner han dem i Seabournes stykker, enten som motsetningene lek og sorg i den første paret Toccata Nr. 1 og Fantasia Lachryma, eller den refokuserte vemodet i Toccata No 2 fulgt av Fantasia Tragica, der sistnevnte tittel forteller alt du trenger å vite. Det tredje paret kunne knapt blitt mer kontrastfylt: den korte Toccata Nr. 3 (inspirert av en fugl som kjemper i motvind), og Fantasia Tenebrosa som Seabourne beskriver som å inneholde en «noe mysteriøs, skyggefull, obskur verden av dempet tverrstrøm». Komponisten skriver at denne toccataen er «den eneste i et mer normalt 19-hundretallsformat», men jeg tror at den for de fleste lyttere kan eksemplifisere den neste århundret – Bartók eller Prokofjev, for eksempel – som jeg lettere assosierte den med, om enn mindre voldsom og kantete. I resten av parene utforsker Seabourne idiomet til toccata som form, og fantasien som tilfører lysende kontrast. Når de spilles enkeltvis, som Steps, Volume 6, utgjør de en spennende og tilfredsstillende sekvens. Satt inn i den videre, større konteksten med Bachs syv, viser de seg å være mer åpenbare.