Kristina Sočanski: Philip Glass
Glass Glassworks—Opening. Etudes—Nos 1, 11, 5, 6, 15. Metamorphosis: Two. Wichita Vortex Sutra. Mad Rush. Truman Sleeps
Kristina Sočanski (klaver)
Oclassica OCL20220617 (72 minutter)
Vel, jeg innrømmer at jeg generelt ikke er noen beundrer av Philip Glass’ musikk; enkelte verk finner jeg tiltalende, men de fleste ikke. For meg er stort sett hans varemerke minimalisme, eller «nyenkelhet», lite engasjerende. Derfor nærmet jeg meg Kristina Sočanskis plate med en viss uro. Imidlertid åpner og avslutter den med to av mine Glass-favoritter: Opening fra Glassworks (1981) – i en så fin innkapsling av Glass’ stil, eller metode man kan ønske seg, og en jeg finner svært vellykket på egne premisser – og den magiske nocturnen Truman Sleeps fra filmmusikken til Peter Weirs fantastiske filmatiske fabel, The Truman Show (1998; Glass er faktisk med mot slutten av filmen, der han spiller en forkortet utgave av stykket).
Sočanski har spilt inn Glass før, på en herlig, om enn kort, Sheva-plate (SH223) med moderne amerikanske stykker i 2019, inkludert tre av 20 Etudes (1994). På dette rene Glass-albumet vokser hun inn i spillet etter hvert som programmet utvikler seg, mestrer med økende selvtillit og flukt Glass’ uendelige repeterende rislende mønstre og teksturer og plutselige lyriske akkordsekvenser. Hun er markant raskere – og mindre meditativ – i Glassworks Opening (på 4’ 36”) enn Vikingur Olafssón (7’ 45”) på hans kritikerroste innspilling på Deutsche Grammophon (479 6918) fra 2016. Olafssón er kanskje glattere (hvem ville ikke vært det i et slikt tempo?), men Sočanski formidler en dynamisk fornemmelse som ellers ville vært mangelvare. Hun byr også på sterke tolkninger av Etudes nr. 6 – en av de større, mest utadvendt virtuose i sekvensen (Olafssón spiller denne et halvt minutt raskere, slik han gjør i Nr. 5) – og 15, der den langsomme oppbyggingen av storhet og spenning behandles bra. Problemet som ligger i Glass’ musikk og stil er at når man beveger seg videre til Metamorphosis: Two (1988, inspirert av Kafkas kjente novelle og enda mer kjent for sin bruk i filmen The Hours), eller Mad Rush (1979; opprinnelig et orgelstykke skrevet til et besøk av Dalai Lama), går de samme komposisjons-triksene og fingeravtrykkene igjen, med en viss grad av selvtilfredshet. Selv med Wichita Vortex Sutra, komponert i 1988 til et dikt av Allen Ginsburg, noe jeg ikke visste på forhånd, faller noe av virkningen av en ren Glass-konsert bort – siden så mye av det oppleves som kjent fra andre verk (og ikke på noen god måte). Sočanski gjør sitt beste for å dempe effekten av ensformighet ved hjelp av mikrovariasjoner i tempo og markører i tonestrømmen, selv om dette nå og da bremser flyten.
Men så bryter det siste sporet, Truman Sleeps, inn og feier bort all tvil og motstand, på samme måten som Opening fra Glassworks, den perfekte destillasjonen av Glass’ stil, og nydelig spilt her. Platen er verd et kjøp, alene på grunn av disse ti inspirerte minuttene. Fint balansert innspillingslyd, skjønt en ganske nær mikrofon nå og da gjør lyden litt klirrende.
