Kristine Tjøgersen—Between Trees
Between Trees*. Travelling Light**. Seafloor Dawn Chorus***. Konkylie****. The Sticks*****. Habitat***. Avian Chatters****. Starry Night*****,******. Bioluminescence*. Lying on forest floor, looking at tree tops*******
*KORK, dir. Otto Tausk. **Ensemble neoN, dir. Magnus Loddgard. ***Ensemble Recherche. ****Marco Fusi (preparert fiolin, fiolin). *****Marcus Weiss (sopransaksofon), Tøyen Fil og Klafferi. ******Jenny Hval (stemme, MicroKORG vocoder). *******Kristine Tjøgersen (klaver).
Aurora Records ACD5115 (76 minutter)
5
Naturen – dens utseende, prosesser, manifestasjoner – på jorden er det primære kildematerialet for Kristine Tjøgersen (f. 1982). Titlene i hennes verker bærer vitne om det, rikelig eksemplifisert på dette spennende albumet fra Aurora Records: Bioluminescence (2017), hennes første orkesterverk, ble tildelt Pauline Hall-prisen i 2020; Seafloor Dawn Chorus (2018), en glitrende septett for fløyte, klarinett, klaver og stryketrio, inspirert – ifølge komponistens nettside (teksten i CD-heftet er ikke like opplysende) – av «undervannsinnspilling av fisk som synger ved Great Barrier Reef.
Folk har en tendens til å tro at havet er et stille sted, men forskere har tatt opp fisk ved revene som synger akkurat som fugler. Når ropene fra forskjellige fisker overlapper hverandre, blir de til et kor, som ofte fremføres ved revene rundt skumring og daggry»; og tittelsporet, Between Trees (2021), som vant Coup de Coeur des Jeunes Mélomanes fra Fondation Prince Pierre de Monaco i fjor.
Av det ovenstående fremgår det at Tjøgersen er en komponist med høy nasjonal (hun mottok Arne Nordheims komponistpris i 2020) og internasjonal profil. Det bør ikke overraske: Tjøgersens musikk er en lydmessig oppdagelsesreisende like særegen i stil som Ligeti og Karin Rehnqvist. Hennes musikk – som ofte inneholder datagenererte elementer – lyder som naturens egen stemme, full av knirking og stønn som av planter som vokser, men med sporadiske innslag av lyrikk, lik solstråler som trenger gjennom skogens tak. Det er et slikt øyeblikk i Between Trees, som ellers er en fantastisk studie i orkestrale spilleteknikker, som har utviklet seg gjennom diskusjoner med musikere i KORK som står for den overbevisende fremføringen her. Det er en helt annen opplevelse å høre den nesten-impresjonistiske Bioluminescence, skrevet for orkester og 20 LED-lamper, med den bølger av fargesterk orkesterklang.
Instrumental fargelegging i tone og tekstur er et tilbakevendende trekk gjennom de ti komposisjonene, enten i de åpnende siter-akkordene i Starry Night (2021-22, ikke inspirert av van Gogh, ser det ut til) eller de to stykkene for solo fiolin: Avian Chatters (2021) – inspirert av lyrehalefuglens evne til å imitere en hvilken som helst lyd, fra annen fuglesang, koala, og hund til bilalarm – og for preparert fiolin, Konkylie (2021), en fremstilling av lydbildet som kan være hørbart av en konkylie på havbunnen. De spilles utmerket av Marco Fusi, noe som gjelder alle sporene her, enten det er Ensemble neoN (den første versjonen av Travelling Lights, 2015), Ensemble Recherche (Seafloor Dawn Chorus og den svært forsterkede stryketrioen, Habitat, 2022), eller Tøyen Fil og Klafferi (The Sticks fra 2021 og Starry Night).
Auroras lyd er skarp og klar, slik at hvert slag på og pustende ansats gjennom et instrument høres med presisjon. Dette vi ikke falle i smak hos alle, med ved å nærme seg hvert verk som en lydkollasj, vil det indre tonediktet åpenbare seg som noe kjent.
