Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Verket ble bestilt til åpningen av Den Norske Opera og Ballett i Bjørvika i 2008. Kverndokk (f. 1967) og librettisten Øystein Wiik laget først en opera, som ble fremført i det nye operahuset i 2010, omarbeidet noen får år senere som en musikal som har vunnet en rekke priser. Den ble først satt opp i Linz, Østerrike, i 2016 og hyppig fremført senere. Innimellom dette kom den orkestrale Symfoniske suiten, hentet fra den opprinnelige operaversjonen, som er innspilt her.

Med en spilletid på 50 minutter i denne smidige fremførelsen til Trondheim Symfoniorkester – dirigert av Peter Szilvay – er den Symfoniske suiten det største verket på den nye platen. Tallet syv er avgjørende. De syv satsene er alle tildelt et spesifikt sted på Foggs jordomseiling: London, Paris, Roma, Suez, Beijing, Stillehavet og tilbake til London igjen og hans til slutt vellykkede retur. Hver sats tar for seg en av syv kvinner, fra operaheltinner – Violetta, Tosca, Salome, Turandot – til den sør-asiatiske enken Aouda (som Fogg redder fra å begå suttee* og sener gifter seg med), detektiven som følger ham, Fionula Fox (omformet fra Vernes mannlige Inspector Fix), og Minnie, en karakter oppfunnet av Kverndokk og Wiik. Operaheltinnene tillater Kverndokk å erte lytteren med hentydninger til noe kjent hele veien (Violetta som danser med Sjostakovitsj, for eksempel!) sammen med «Rule, Britannia!» – som representer Fogg – som stammer fra Thomas Arnes Alfred, et verk som også skiftet form diverse ganger fra syngespill i 1740 til oratorium til opera (1753).

Kverndokk nyter godt av de fargerike mulighetene som presenteres, med prominente soli av konsertmester Cam Kjøll (i «Paris») og harpist Ruth Potter (i begynnelsen av «Beijing»), men musikken hans er ikke bare en reiseskildring. Han har en prokofjevsk evne til å kle sukkersøte melodier i kantete harmonier, noe «Suez» bekrefter på livlig vis. Suiten er for lang i forhold til materialet, i motsetning til de fantastiske Symphonic Dances som fulgte i 2014 (som jeg anmeldte i 2018). Det er imidlertid mye som gleder øret her, men enda mer i de svært stemningsfulle Three Pictures (2021), tre tonedikt (dirigert av Aage Richard Meyer) orkestrert fra en trio for Tine Tring Helseth, fiolin og klaver (2013). Kverndokks omarbeidelse er strålende, der han omformer sin livfulle skildringer av tre Munch-malerier: Rue Lafayette, Natt i Saint-Cloud, og Ved ruletten i Monte Carlo. Som Wiik skriver i CD-heftet, er det et symbiotisk forhold mellom Munch-malerier og Kverndokks skildringer (belysning er kanskje et bedre begrep) av dem, enten det gjelder travelheten i en Paris-gate, intensiteten i et monegaskisk kasino eller trilogiens nattlige, mørke hjerte.

Tittelsporet, A Desperate Light (2021; dirigert av Szilvay), har kortest varighet og er dobbelt inspirert av to mørke linjer av Pablo Neruda («Today is that day, the day that carried / A desperate light that since has died.») og Leonard Bernsteins andre symfoni The Age of Anxiety. A Desperate Light er komponert som en hyllest av Bernstein – en annen komponist som i likhet med Kverndokk hadde en fot i den klassiske og en annen i musikkteateret – og er både en opplyst klagesang og en frekk dans lik Mamboen i West Side Story. Verket dirigeres av Peter Szilvay. 

* En indisk praksis der enken kaster seg på sin avdøde ektemanns likbål