Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Hans mest kjente er kanskje orkesterverket Grand Atlas (2011-23), som inneholder syv enkeltstående stykker, et for hvert av de syv kontinentene. (Det siste, men først komponerte, Antarctique, er innspilt i Royal Concertgebouws «Horizon» serie, Volume 5.) Flere sykluser er fortsatt under utarbeidelse, inkludert La Serenissima (påbegynt i 2002) som inneholder syv verk, både kammer- og orkestermusikk. De nyligst fullførte delene er quattro quadri for orgel (2018), som komponistens webside plasserer som nr. 4, og letturia del labirinto (2024), som er nr. 6.

Begge disse verkene er i seg selv sykluser eller suiter (mens Grand Atlas er bygget opp av enkeltstående paneler): quattro quadri (fire malerier) har fire stor-skala satser som varer i 46 minutter tilsammen, mens letturia del labirinto (labytintlesning) består av seksten satser som spilles i ett, der alle er delt inn i småsatser som skildrer spesifikke steder langs en tenkt reise gjennom de seks «sestiere» (distrikene) i Venenzia. Rijnvos’ musikalske språk er en slags nyenkelhet, eller minimalisme, bygget opp av gjentagende mønstre (ikke alltid tonale) som sakte skifter og blandes gjennom hver komposisjon.

Men Rijnvos’ konsept er ikke bare et musikalsk portrett av selve byen. Hver enkelt del bringer med seg inspirasjon fra Venezias historie, kunst og kultur. Skyggen av Svartedauen henger tungt over quattro quadri, på samme måte som skyggen av den diokletianske martyren San Sebastian, en helgen med spesiell relevans for venetianerne, etter San Marco. Sebatian er temaet for de fire maleriene, alle av Veronese, og Rijnvos’ musikk – selv om den ikke er tenkt religiøst – er ment å tilby «en åndelig og transcenderende opplevelse». Den kalde pulsen i de to første panelene, sofferenza silenziosa (stille lidelse) og cuore cocciuto (sta hjerte), har en bedøvende effekt og krever at hele Jan Hages musikalitet holdes under streng kontroll. Jo større frihet i den tredje, attacco animato (animert angrep) gir en velkommen, og hardt tiltrengt kontrast mens den avsluttende memento mori (husk du skal dø), der den gregorianske Dies irae-hymnen er fremtredende, binder de musikalske og uttrykksfulle trådene sammen.

Cembalisten Jane Chapman får en helt annen utfordring i letturia del labirinto, delvis inspirert av Italo Calvinos roman Invisible Cities (Usynlige byer) i kraft av den 76-minutter lange labyrint av 55 småstykker, minivariasjoner over den grunnleggende materialet som tidvis bryter løs som kontrasterende landemerker. Jeg kan ikke si at jeg hentet mye av den venetianske følelsen fra de enkelte satsene eller den kollektive helheten, men det er veldig fint fremført. Nimbus’ lyd fanger essensen i musikken og de to instrumentene veldig godt. 

 (Orgelet befinner seg Orgelpark i Amsterdam.)