Lasse Thoresen
Thoresen Invocation to Earth in the Reflection of Glory, Op 52/4
Yejin Gil (klaver)
Virtuoso & Belcanto (25 minutter): nedlastbar fil for kjøp eller leie
Den fjerde og nyeste av Lasse Thoresens Invocations for piano, Op 52, ble fullført i juni i år, og er dermed – i hvertfall delvis– et barn av pandemien. Omstendighetene rundt urfremførelsen, ikke på konsert, men faktisk i et effektivt studio-opptak, er uvanlig. Da Thoresen hadde fullført det 24 minutter lange ensatsige stykket, sendte han det til en rekke pianister med beskjed om at den som først klarte å få stykket konsertklart, fikk urfremførelsen. Koreansk-fødte Yejin Gil, som bor i Berlin – og som urfremførte to av de tidligere Invocations – var den første som svarte på utfordringen. Hun gjorde opptak for Concert Events-serie til Virtuoso & Belcanto-festivalen.
Invocation to Earth er formodentlig den siste i Thoresens syklus. De foregående delene har fokusert på de tre andre middelalder-elementene: (Pristine Light og Rising Air; begge komponert i 2014-5; og Crystal Waters, den første, komponert i 2011). Thoresen har – i en muntlig introduksjon (på engelsk) til denne fremførelsen – forklart at de fire verkene «metaforisk beskriver skapelsesprosessen. Jordeelementet representerer sluttpunktet og fullendelsen av denne prosessen». Det er referanser til tidligere verk i syklusen, og dens deler «kan beskrives som: Lysets herlighet, mørk jord, rensende vann, stigende luft og til slutt herlighet i alle aspekter av lys, glede, kraft og majestet.» Dette stykket er en oppsummering av serien og er faktisk lengre enn alle de tre foregående stykkene til sammen!
Musikken bruker nok en gang Thoresens egen velklingende harmoniseringsmåte som han kaller «spektrotonal», der harmonier utledet fra den vanlige kromatiske skalaen også forholder seg til «det naturlige register av overtoner, og bestandighet med hensyn til akkordklang erstatter den tradisjonelle rollen til skalabasert tonalitet.» Om dette høres ut som en noe skremmende beskrivelse, er musikken i seg selv ikke det. Ja, den lyder unektelig moderne, men ikke med skjulte formler som i tolvtonemusikk og serialisme. Yejin Gil har Thoresens komposisjonsmessige tankegang klart for seg og utformer en fin tolkning av det klangfulle og dramatiske partituret, lært og innstudert under vanskelige omstendigheter. Hennes spill er fullt av farge og tonal variasjon, med flott driv til siste klimaks. Selv om jeg er sikker på at hennes tolkning vil modnes og utvikle seg over tid, leverer denne fremførelsen allerede en vel gjennomtenkt realisering av komponistens intensjoner. Det denne musikken nå trenger, er å bli tatt opp av andre pianister (kanskje vi opplever at Leif Ove Andsnes spiller inn alle de fire Invocations samlet?). Innspillingslyden er svært lys, selv om klangen i klaveret tidvis ikke er helt på topp.
