Concerto in Memoriam ble først skrevet for trompet og strykere i 2012 som en reaksjon på komponistens mors bortgang. I uttrykk. Det er mer dramatisk enn elegisk, og opptatt av livets (og dødens) filosofiske kontekst. Dermed er åpningssatsen – Become – ifølge kommentator Göran Persson «en refleksjon over den unnvikende storheten før vår fødsel» og musikken skaper en betydelig følelse av rom. Midtsatsen, Be, kan oppfattes som en scherzo – en ganske spesiell komponent i et minneverk – men det er livet som nå står i sentrum. «Min mor var kanskje det mest positive mennesket jeg har kjent», skriver komponisten, og dette reflekteres i den økende pulsen i musikken som er en feiring av ikke bare ett liv. Finalesatsen, Became, har en mørkere karakter, men slår meg ikke som sorgtung. Det er heller en følelse av tap solostemmen synes å fokusere på, selv om jeg ikke er sikker på om dette symboliserer den sørgende komponist-datterens sjel. Versjonen på platen er den fra 2019 med fullt orkesterakkompagnement, som jeg tror er bedre balansert enn originalversjonen. (jeg tror dette er riktig) Men Gustav Melander har ingen problemer med å gjøre seg gjeldende, og leverer en fint frasert tolkning av dette komplekse verket. Malmö Symfoniorkester og Paul Mägi byr på utmerket akkompagnement.

Autumn Fields er også et verk som fins i flere versjoner, men med enda fler varianter enn konserten. Verket ble først komponert i 2007 for fiolin og klaver. I årene siden har den vært skrevet om for en rekke instrumenter med klaver, blant annet cello. I 2011, orkestrerte Laurin stykket for strykere, og syv år senere igjen med cellosolist. Det er et nydelig, pastoralt stykke, vakkert spilt av Amalie Stalheim og Malmö Symfoniorkester under Paul Mägi. Song of the Juniper (2018) henter også inspirasjon fra naturen, spesielt landskapet der komponisten bor, Halland, og det dystre og eldgamle kystterrenget overgrodd av einer. Verket er et symfonisk dikt, rent og enkelt, men i motsetning til Tapiola, eller Bax’ The Tale the Pine-Trees Knew, er det landskapet i seg selv som er temaet her, ikke gudene eller legendene som kunne assosieres med det. Det er et virkningsfullt verk som kan fungere som et fint åpningsverk på konsert. Göteborgs Symfoniker spiller det svært overbevisende. 

Det er Norrlandsoperans Symfoniorkester som (med futt og fres!) spiller det siste stykket, Laurins arrangement av ektemannen Anders Bergcrantz’ Fountain of Youth, der både Anders og Iris Bergcrantz er solister. Her kommer jazzaspektet i Laurins musikalske personlighet – som på ingen måte er fraværende i de andre verkene – virkelig til sin rett, men arrangementet er velbalansert og fullender en god portrettplate av denne oppfinnsomme og kreative kunstneren.