Skrevet av Guy Rickards – Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Han har tre ganger vært finalist til Pulitzer-prisen i musikk og har ellers mottatt en rekke prestisjefylte priser, hvorav den første var Koussevitsky-prisen i 1966. Selv om han er født i Wisconsin ser Lerdahl ut til å ha norske aner, i hvert fall er Norge landet med desidert størst forekomst av navnet Lerdahl utenfor USA. Hvordan det enn måtte være er det ikke noe spesifikt norsk å finne i hans musikk (ikke er noe spesifikt amerikansk heller), og det spekteret av innflytelse han er kjent for er svært bredt: han komponerer en type global, kosmopolitisk musikk som ikke desto mindre er gjenkjennelig som «Lerdahl».

Repertoaret av originalkomposisjoner for to klaver – om man ser bort fra transkripsjoner av orkesterverk – er ganske beskjedent sammenlignet med det for solo klaver, noe som gjør Inner Life særlig velkommen. Lerdahl har vedgått at det var en moderne klassiker – Messiaens Visions de l’Amen – som satte ham på ideen, men det tok nesten 60 år før den ble realisert. En syklus med tre stykker, Inner Life, ble komponert mellom 2020 og 2022, noe som gjorde den til det komponisten ved urfremførelsen (og i CD-heftet) omtalte som «mitt pandemi-verk. Å smi dets intrikate uttrykksformer ble et tilfluktssted for fantasien i denne merkelige og ensomme tiden».

Uttrykksmessig er det er virkelig et intrikat verk, men nøkkelordet her er uttrykk. De to første satsene synker og stiger over lengre tidsrom – i henholdsvis 20 og 23 minutter. Den første, Embedded Loops, anvender slik tittelen kan tilsi, prosessen på de individuelle cellene like mye som satsen som helhet, der siste halvdel er et speilbilde av den første. Selv om dette kan høres ut som en komposisjonslek Bach eller Hindemith ville ha vært stolt av, blir det ikke like åpenbart for en hvilken som helst lytter. Den lange midt-satsen, Inner Life, som ble bestilt separat, henter inspirasjon fra de «interne monologene i James Joyces Ulysses.» Lerdahl fant ut at disse speilte hans egne tankeprosesser under nedstengningen og utviklet seg så til de flyktige, skiftende stemningene i musikken, «svingende fra leken hvisking til voldelige klimaks». Imidlertid binder en ritornell-lignende passasje trådene sammen, den klinger nærmest som et gamelan-stykke*, og forankrer til slutt musikken i en stemning av ro. Den avsluttende Solitude er bare fem minutter lang, en stille coda, den utvider og trekker seg sammen som om et bilde av komponisten kommer i fokus, for å vende taust og gå igjen.

De to pianistene i Quattro Mani – Steven Beck og Susan Grace – som tidligere har propagandert for og spilt inn (2001) Lerdahls fine transkripsjon av sitt eget orkesterstykke Quiet Music (1994), er nok en gang i strålende form, og jeg kan ikke tenke meg en finere gjengivelse av dette overbevisende verket. Bridges lyd er førsteklasses, klar og lys, men ikke voldsom. Anbefales. 

*Gamelan: indonesisk musikk spilt av et orkester bestående av slagverkinstrumenter.