L’homme armé: verk av Ketil Hvoslef
Hvoslef Cantus Lutra Lutra*,**. The Mockingbird II. L’homme armé
*René Wiik (saksofon). **Craig Farr (slagverk). Sjøforsvarets musikkorps, dir. Ingar Bergby
Lawo Classics LWC1223 (55 minutter)
Fins det noen sjanger Ketil Hvoslef ikke kan gjøre til sin egen? Komponisten er virksom innen et bredt spekter av opera, orkester, instrumental-, kammer- og vokalmusikk – hvorav mange innspillinger har preget denne nettsiden i det siste. I de siste ti årene har han knyttet sterke bånd til det fremragende Sjøforsvarets musikkorps (SFMK). De tre verkene som er samlet på denne platen er et vitnesbyrd om det, fra verket som følge av originalbestillingen til SFMK i 2012, L’homme armé (her i revidert versjon fra 2015), til korpsversjonen av The Mockingbird II i 2019 (omarbeidelse av originalversjonen fra 2015, komponert til ensemblet B3 fra Hvoslefs hjemby Bergen).
L’homme armé («Den bevæpnede mann») er en av middelalderens mest populære sanger, spesielt etter Konstantinopels fall i 1453. Det var den kanskje mest kjente verdslige melodien brukt i messer fra Dufay og Ockeghem til Palestrina (over 40 er bevart). Hvoslefs bruk av den baserer seg på en noe senere utgave, en marsj (1670) av Lully, skrevet for å imponere besøkende ved Solkongens hoff. Den er en utrolig storslått og kaleidoskopisk komponert fantasi – nesten en konsert for blåseorkester – basert på både Lullys arrangement (som dukker opp i sin helhet halvveis i stykket) og den originale middelaldersangen, som høres klart tidlig i verket og som de høye blåseinstrumentene har det moro med å variere.
De to andre verkene er basert på originalt materiale, selv om The Mockingbird II er en revidert versjon fra 2019 av det fire år eldre opprinnelsesstykket. Når det er sagt er sangen til den imiterende spottefuglen – som Hvoslef hørte i Texas – et hovedelement i stykket. Det er også inspirert av Harper Lees kjente roman (To Kill a Mockingbird, og den like kjente filmen med Gregory Peck som Atticus Finch). Fuglesangelementet legger et lysskjær over det som ellers er en mørk stemning. Med tolv og et halvt minutts lengde er dette et konsentrert verk som ikke vanskelig å lytte til – selv om det krever oppmerksomhet, slik alle Hvoslefs verker gjør. Cantus Lutra Lutra (2018), er derimot mer behersket i tonen, tidvis til og med kontemplativt; en grubling over en død oter i en torskeruse (noe som har gitt verket undertittelen: In Memory of a Drowned Otter), og lydene av lekende otere – er et fremtredende to-tonersmotiv for solo saksofon. Som Richardo Odriozola skriver i CD-heftet er det mange lag i Hvoslefs blåseorkester-tekstur, og de to solistene – spesielt slagverkeren – forsterker disse ytterligere.
Som forventet er lyden førsteklasses, vakkert innøvd og fremført av alle utøvere, og Lawos lyd er fremragende. Anbefales.
