Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Kouvaras er en ledende musikkviter med fokus på ny kunstmusikk og kjønnsspørsmål i musikk. Som pianist har hun fremført og bestilt flere nye australske klaververk, mens noen av hennes egne er blitt utgitt på ABC Records, Move Records, og Irida, men lite er tilgjengelig på den nordlige halvkulen.

Denne nye platen er den første i en serie på syv album kuratert av pianisten Coady Green, viet til hennes klaver- og kammermusikk, og inkluderer mange av hennes sanger og sangsykluser. Serien fokuserer på hennes klassiske produksjon og ikke hennes tidlige flørt med punk og new wave.  

Sammensetningen av denne første platen indikerer sannsynligvis hva som kommer. Soloverk for klaver omrammer helheten: åpningen med tre St Kilda Sketches (1994, den midtre «Dark, manic, turbulent» ble lagt til i 1997) var inspirert av et sted – noe som stadig dukker opp i Kouvaras’ komposisjoner – ikke den fjerne og nå forlatte øygruppen i Nord-Atlanteren, nord for Skottland, men forstadsbyen med samme navn utenfor Melbourne, der komponisten og Coady Green tidvis har bodd. Den innledende «Andante» er ganske impresjonistisk, musikken fremkaller vidåpne rom, tryllet frem på en annerledes teknisk måte i midtsatsen som utnytter klaviaturets ytterpunkter samtidig, før den avsluttende «Animatos» hodestups, ganske minimalistiske «’rush’ av den mer lyssky siden av byliv». Som en kontrast er den avsluttende Soulhaven Nightpainters (2001-02) et subtilt og nyansert tonedikt inspirert av det kunstmiljøet i Bundanon (ca. halvveis mellom Sydney og Canberra), der kunstnerne ofte går inn i bushen om natten for å male. Full av delikate, dempede farger (ikke ulike den første St Kilda Sketch), og fantastisk spilt av Green, er dette langt på vei det verket som utmerker seg på platen, musikk av enestående klanglig skjønnhet.  

De to større verkene er ikke så lett å ta inn og har mørkere inspirasjon. Night Pieces er, slik undertittelen Reflections after COVID-19 antyder, komponistens pandemiverk, selv om «i løpet av COVID-19» ville passet bedre. Kouvaras komponerte det mens nedstengingen i 2020 pågikk, og urfremførelsen (ikke av hele suiten) fant sted i januar 2021 under et kort opphold; Melbourne skulle oppleve over 900 dager med nedstenging og restriksjonene tok ikke slutt før i oktober 2022. Alle verkene med unntak av sangsyklusen Art and Life (1999) er spilt inn etter det. Titlene i hver av de fem Night Pieces indikerer deres hovedsakelig meditative karakter: «Shelter in Place» (musikk med sterk enkelhet), den veltalende «Isolation», «Reach-Out» (antyder mulig menneskelig kontakt), «Elegy» – faktisk basert på en sang fra 2002! – og «Hope». Saksofonist Justin Kenealy har en sterk lyrisk klang og spiller hvert stykke med sikker intonasjon; Coady Green akkompagnerer på eksemplarisk vis. 

Det samme gjør han med mezzosopranen Linda Barcan i syklusen Art and Life, som har sitt opphav i dikt av Bronwyn Bartal, en advokat som forsvarte misbrukte kvinner som sto tiltalt for å ha drept sine mishandlende menn, og Diane Fahey. Jeg skulle ønske jeg kunne reagere mer positivt på dette verket, som tydelig står Kouvaras’ ekspressive hjerte nært, men jeg finner at det musikalsk sett er det minst overbevisende på platen. De innledende sangene («Sleeping Girl»; «Lullaby for Kyle») er milde, om enn illevarslende; en kvinne forelsker seg i en kunstner og bærer hans barn, men i den tredje, «Woman’s Predicament», der overgrepene blir synliggjort i teksten, responderer ikke musikken. Uttrykket er alt i teksten som, for å være ærlig, like godt kunne vært deklamert uten akkompagnement. Først i den korte fjerde sangen, «Party Lines and Deaf Ears», møter vi en musikalsk følelse av forargelse, i den malplasserte anklagen om hennes mot-forbrytelse. De to siste sangene, «Art and Life» og «Distant Lullaby» (med tekst av komponisten selv), vender tilbake til det reflekterende når kvinnen settes i fengsel. All følelse av urettferdighet, av sinne over kvinnens situasjon, er flyktig og bare antydet i musikken. Barcans fremførelse er sterk, selv om jeg syns tonen er skingrende i det høye leiet og bruken av vibrato er ubehagelig. Toccatas lyd, utført av Haig Burnell, er klar, med dybde.