Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Men jeg ble enormt imponert over hennes debutalbum for Decca, anmeldt her. Denne oppfølger-CDen – en ny blanding av opera- og konsertrepertoar – er noe mindre imponerende, men jeg tror ikke det skyldes sangerinnen selv. Problemet her er at innspillingslyden mangler umiddelbarheten i den første soloinnspillingen, der the Philharmonia Orchestra ble ledet av Esa-Pekka Salonen og der alle involverte virket lidenskapelig opptatt av musiseringen. Siden Mark Elder ikke er en spesielt mindre forsiktig dirigent enn Salonen, antar jeg at kilden til problemet er sosial avstand under innspillingen; alle musikerne sitter med to meter mellom seg. Til en viss grad kan man kompensere for det ved å mikke opp hvert enkelt instrument; det gjenoppretter noe av den klanglige umiddelbarheten, men det som ikke kan gjenfanges er at orkesteret spiller som én person, at alle musikerne treffer tonen i eksakt samme øyeblikk som sine naboer, med de samme øyeblikkelige forandringene som du ser når en flokk stær – tusenvis av individer – endrer retning i løpet av et hjerteslag. Fugler eller mennesker – grunnen er den samme: nærhet gir trygghet, trygghet gir rom for risiko, og det å ta sjanser skaper spennende fremførelser. Men sitter du ikke like ved din vanlige nabo, nøler du et lite sekund for ikke å komme inn for tidlig. Naturlig nok svarer Davidsen på samme måte: jeg kan ikke huske på det første albumet å ha lagt merke til den minste antydning av tilbakeholdenhet – hun treffer tonen med full kraft hver gang – mens det er en liten mistanke her, i de raske partiene, om at hun finner tonen før hun tråkker inn gasspedalen. Når stemmen gir seg hen, er selvfølgelig alt helt strålende. Det er noe dypt rørende i selve klangen også, noe som setter igang en primal reaksjon i tilhørerne, som tilbyr en trygg havn for all livets usikkerhet. Jeg forsøker ikke å bable pseudo-psykologisk her, men lytt til denne innspillingen av Wesendonck-Lieder og si at den ikke antyder noe av den elementære trøst et barn får av å holde fast i suttekluten sin. Det må være en vitenskapelig grunn til hvorfor denne sopranstemmen, av alle i hele verden, kryper under huden på deg på en måte som knapt noen andre har gjort. Inntil den forklaringen materialiserer seg, er jeg fornøyd med å tilskrive det musikalsk magi, og bare å være takknemlig.