Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Med fem ganske nye verk (det eldste var komponert i 1983) ble konserten tatt opp og kringkastet av Radio Bremen. Tapene er mastret av Thomas Wolden og redigert av Vegard Landaas og resultatet er en konsert som kunne prydet en hvilken som helst musikkfestival på kloden. 

Som Kenneth Karlsson skriver i CD-heftet, er programmet stort sett satt sammen av deres egne bestillinger; bare Antonio Bibalos Cantio (1983) er ikke skrevet for dem. Verket er skrevet for mezzosopran og fem synthesizere. Karlsson var frustrert over mangelen på fungerende instrumenter, så de brukte det man antar var Bibalos egen forhåndsinnspilte versjon med synthesizere til å akkompagnere sangeren. Basert på episoden med Francesca da Rimini i Dantes Inferno, ble de versene Bibalo brukte til et spennende vokalt tonedikt som syder av lyst, begjær og pine.   

Bjørn Kruses Altra risposta (1988-89) kunne knapt vært mer annerledes. Det tar også utgangspunkt i et italiensk dikt, det med samme tittel av Salvatore Quasimodo. Stilistisk er dette det mildeste av de fem verkene på platen. Kruse skriver hvordan han beundret dikterens tema om «avgrunnen mellom det lille mennesket og universet (i likhet med det jeg opplever i Hans Børlis diktning).» Resultatet er en stille oase midt i programmet, foran Bibalos ekstraordinære verk og etter Jon Balkes mye kortere, dynamiske tosatsige stykke, Virr (1990). Det er skrevet for klaver og elektronikk, uten vokalt element, og tross all modernismen den inneholder (blandet med jazz, som er Balkes bakgrunn) er den fortsatt opptatt av ting som har dominert vestlig kunstmusikk gjennom mange hundre år – «inntrykket av bevegelse. Hvordan kan en fastlagt komposisjon forbli fleksibel og elastisk?» – i tillegg til en nyere problemstilling: «Hvordan henger frekvens-spektrene i et akustisk klaver og syntetisk lyd sammen?» Balkes løsning er forfriskende å lytte til. 

Asbjørn Schaathun skapte sin første liederbuch av fragmenter i Schuberts Die schöne Müllerin akkompagnert av et større ensemble. Dualis ble skrevet for stemme og klaver (uten elektronikk) etter lignende prinsipper til syv utdrag fra Pablo Nerudas La muerte og Fernando Pessoas Autopsicografia. Den helhetlige effekten virker overraskende løsrevet, som om musikken ikke er skrevet til ordene, men heller kommenterer dem. Med et vekselvis lyrisk og kantete uttrykk utgjør de en fascinerende samling.  

Torgersen og Karlssons fremførelser var omhyggelig forberedt, tidvis utsøkt presentert og samtidig kraftfulle, ingen steder mer enn i det avsluttende verket, Rolf Wallins …though what made it has gone (1987). For to år siden omtalte jeg denne kantaten som et «vulkansk verk, fullt av flyktighet og omveltninger, med kantete sprang for sangeren og et stort uttrykksmessig omfang som tar utgangspunkt i Mandelstam-diktet Wallin har valgt» og «dets forvirrende rekker av referanser og hentydninger (fra Stockhausen til pop, punk og jazz).» Det var til Lawos innspilling av Elisabeth Holmertz, også den akkompagnert av Karlsson, som fortsatt er god, men umiddelbarheten i Torgersens konsertversjon vinner unektelig. Karlsson kommenterer i sin introduksjon at mange i det anerkjente Bremen-publikummet «var overbevist om at vi hadde improvisert i løpet av Wallin-stykket. Da jeg forsikret dem om at vi forholdt oss til notene og at verket hadde vanlig notasjon, kunne de knapt tro det. Stykket var tydeligvis noe nytt på den tiden».

Det høres fortsatt nytt ut. Det samme gjør Radio Bremen og Lawos mastrede lyd, som er førsteklasses.