Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Tidligere i år ble Marcus Paus’ store samling med stykker til venner og kolleger samlet på dobbeltalbumet Cabin Fever (med tittel fra det første verket han skrev under nedstengningen), fra Sheva Contemporary (SH290). To stykker til fra våren 2020, begge for gitar, er med på denne nye samlingen spilt med stor følsomhet av Ole Martin Huser-Olsen. Platen henter sin tittel fra Bjørn Bolstad Skjelbreds Lockdown Miniature #3 (del av en samling for forskjellige instrumenter).  

Marcus Paus’ stykker har ingen ting med hverandre å gjøre, og heller ikke med hans Cabin Fever-samling. At de er med på denne platen skyldes mer tilfeldig timing; begge er skrevet i forbindelse med jubileer: Weserübung (9. April 2020), 80-årsdagen for okkupasjonen av Norge og Danmark, mens Evening Star (over et bilde av Christopher Rådlund) markerer malerens 50-årsdag. Weserübung er på litt avstand det mest dramatiske stykket på platen: et minneverdig mini-tonedikt, jeg skulle gjerne hørt en orkesterversjon av det. Evening Star er derimot langt mildere, med et folkemusikklignende aspekt i melodier og harmonikk, selv om jeg ikke tror det siterer noen spesifikk folketone. Det står i markant kontrast til teksturene i Skjelbreds Lockdown Miniature, og er mye nærmere Jan Tariq Rui-Rahmans søte fremstilling av besteforeldrenes hus i Andreas Pedersens gate, i Hamar. Dette stykket, en elegi, dukker opp to ganger på platen: som det første og det nest siste sporet indikerer det Huser-Olsens musikalske reise bort fra og tilbake til dette hjemmet. Rui-Rahmans originalversjon utgjør faktisk retur-etappen, mens hans transposisjon (ned en stor ters) er starten.
 
Det er to tråder i programmet, som veksler mellom mål-orienterte verk, som Rui-Rahmans Rudi nr. 1 – som faktisk siterer en folkevise – og Martin Rombergs stykker, og mer statiske komposisjoner som den avsluttende Quotidian Credo av finsk-fødte Lauri Supponen, en minimalistisk veksling mellom to akkorder, og det fremtredende stykket her, Charlotte Pienes No Silence. Pause., en fremragende studie i sonoritet som behandler gitaren mer som en gjenstand som er tapt og funnet enn som et standard musikkinstrument. Begge Rombergs verker stammer fra litteraturen: Nilmë betyr «vennskap» i Quenya, det fiktive språket i Tolkiens High Elves, mens Varangian Lied er en transkripsjon av det korverket som bygger på runer av de kjente norrøne (og angel-saksiske) handelsmennene og garden til de bysantinske keisere. 
 
Huser-Olsen spiller dette svært varierte programmet med like stor dyktighet og følelse for alt musikalsk innhold, ingen steder bedre enn i Lacrimosa fra Ewa Serafins Lite Rekviem (2021), en suite på seks satser som reflekterer den katolske dødsmessen. Med så mye plass til overs på platen, er de synd at ikke hele verket er med.