Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Lofotoratoriet (2013-17) skiller seg ut fra disse. En timelang kantate i atten satser som priser Lofotens dramatiske landskap og sterke kultur, som strekker seg tilbake 11.000 år hva angår bosetting. Bjørnstad har satt sammen tekst fra forskjellige kilder, fra en lokal fisker til Edgar Alan Poe, ved hjelp av Ingrid Arctander, J. P. Bahle, Terje Johanssen m.fl. Åpningen som roser Lofoten setter tonen for helheten, de påfølgende satsene henter inspirasjon fra naturen (Sommernatt; Ennu e det sol; Bortenfor havet), så vel som fra menneskene som har levet, elsket og dødd i dette området.

Verket er ujevnt i kvalitet og kanskje for langt i forhold til materialet. På sitt beste er det sjarmerende, men de lange resitasjonene – selv om de blir fremragende deklamert av John Inge Johansen – virker nesten som kompositoriske abdikasjoner; for det meste er de svært statiske og av liten musikalsk interesse. Likevel, når Bjørnstad slipper løs sin utvilsomt melodiske og harmoniske oppfinnsomhet, som i de siste to satsene (Tale til havet og Salme for alle reisende), er virkningen henrivende. Det er hint av jazz hele veien, men dette oppleves mer som en folkemusikk-kantate over norske emner, ikke ulikt de siste folkemusikalske kantatene til Martinů, skjønt uten den samme finessen i uttrykket. Fremførelsen er gjennomgående fin, Lofoten Voices er stjernene i showet under sanger-dirigenten

Marianne Beate Kielland. MiNensemblet og de instrumentale solistene leverer fint formet akkompagnement – orkestreringen er ikke av komponisten, men av Sverre Tollefsen Laupstad – og lyden fra Lawo er, som vanlig, fremragende.