Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Den fanger ikke bare det forbløffende og lydelige majestetiske landskapet i Arktis, men noe av livet – inkludert mennesket – som bor der. Undertittelen til hele syklusen er La Terra Meravigliosa, her oversatt til «Det underbare land», men kunne i mer bokstavelig forstand gjengis som «Det fantastiske landet». Hele Thoresens partitur, utformet både for fullt symfoniorkester og et mindre ensemble på sinfonietta-størrelse, er virkelig både underbart og fantastisk. Som i Smetanas Ma vlast (Mitt fedreland), kan hver sats spilles for seg eller samlet. Soloer florerer, for eksempel cello (i åpningen av Høgtid, i første sats for strykeorkester, Op 54/5), eller trombone (åpningen av Sjelereise, andre del av Minnemøter, Op 54/6), og åpningen Bare hvitt, Op 54/1, er en gullgruve av uvanlige lyder, fra det som minner om et utpust fra hele orkesterkroppen til lyden av en hurre, eller plastslanger som svinges fort i luften. (Den nå avdøde komponisten Vagn Holmboe demonstrerte en slik for meg for mange år siden.)

Jeg har spesifisert opusnummereringen i detalj over, siden rekkefølgen av syv satser på platen skiller seg fra den på komponistens hjemmeside. Den tosatsige Minnemøter har rykket opp til fjerdeplass, mens den opprinnelige andresatsen, Flammehimmel, Op 54/2, er utelatt. Det er ikke klart om Flammehimmel er trukket tilbake eller bare utelatt på platen; det er plass til den både på SACD- og Blu-ray platen og den ser ut til å ha vært med på urfremførelsene i Tromsø, Bodø og Oslo 10.-12. september 2019. Når det er sagt gir syklusen, slik den presenteres her, og med denne satsrekkefølgen, en sammenhengende og overbevisende serie av svært fantasifulle bestanddeler.

Jeg er ikke sikker på at jeg er enig med dirigenten Christian Kluxen når han antyder at Lyden av Arktis etter hvert vil bli ansett som sammenlignbar med Mahlers Das Lied von der Erde og Messiaens Turangalîla-symfoni, ikke minst fordi Thoresens konsept er svært ulikt begge og verkets emne ikke har noen knytning til dem. (Sant nok, ER det en påtakelig følelse av tap enkelte steder i Das Lied von der Erde og i kodaen, Kollaps, i Lyden av Arktis, men jeg kan ikke se hvordan de på noen fornuftig måte kan relateres!) Thoresens musikk har snarere en styrke som – på sett og vis – minner om den i Jón Leifs’ naturalistiske tonedikt. Når det gjelder omfang (men ikke i musikalsk språk), minner dette mer om den Pulitzer Prize-vinnende amerikanske komponisten (og økologen) John Luther Adams, som er svært inspirert av landskap i Alaska, der han har bodd i et kvart århundre, og av inuit-kultur – som i hans episke ensatsige Sila: The Breath of the World (2014), som nylig kom ut på Cantaloupe Music (CA21177). Merkelig nok har Adams’ nyeste storskalaverk, urfremført i april i år, tittelen An Atlas of Deep Time). Arktisk Filharmoni dirigert av Christian Kluxen gir en fin og imponerende fremførelse av Thoresens musikk, og komponisten lovpriser begge i CD-heftet. Morten Lindbergs lyd er, som alltid, sensasjonell. En svært viktig utgivelse av opptil flere grunner.