Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Paavo Järvi synes å oppleve Mahler som en direkte etterkommer av Berlioz: musikken her vakler på kanten av den avgrunnen som først åpnet seg i Symphonie fantastique og Fausts fordømmelse.

Spillet og innspillingen forenes her i det fremragende; hver rytmiske detalj er krystallklar, hvert strøk av orkesterfarge sier noe eget, hver dynamiske forskjell fanges opp og får sin plass i narrativet. Og som de spiller! Tonhalle-musikerne synes å være klar over at de medvirker i noe helt spesielt og spillet er både polert og presist; særlig messingen er strålende, og Tonhalle-bassene må høres for å bli trodd. Sist jeg hørte Mahlers 5. på konsert, trodde jeg gresset ville vokse over meg før det tok slutt, men Järvis tolkning rommer en vill løssluppenhet som sveiper deg med seg i elektrisk energi. Den forsaker enhver antydning til overdreven patos, denne fremførelsen griper også noe av den spenningen som musikken må ha generert da den ble hørt første gang, i en klangpalett som aldri var hørt før.

Dessuten, på grunn av villskapen i de tre første satsene, klinger Adagiettoen – som kan virke søtladen og selvopptatt – som en øy av hvile, selv som den erklærer den dypeste og mest uselviske kjærlighet som Mahler mente at den var. I finalen kan man høre ekko av Die Meistersinger og Tristan, ikke minst i Mahlers ironiske behandling av innledningen. Der er faktisk den mesterlige fordelingen av orkestral kontrapunkt noe helt fabelaktig i sin egen rett: det flytende i hans teknikk (ikke minst i oppmerksomheten på detaljene) blir ofte oversett på grunn av hans omseggripende visjoner. Nå finnes det hundrevis av innspillinger der ute av dette verket, og jeg tviler på om noen kjenner alle; jeg gjør det iallfall ikke. Men jeg kjenner ikke noen mer overbevisende fremførelse, ei heller en i bedre lydkvalitet; dette er en av de beste tolkningene jeg har hørt i de senere år, og jeg oppfordrer deg til å stifte bekjentskap med den.