Mahler
Symfoni nr. 10 i Fiss-dur
Minnesota Orchestra, dir. Osmo Vänskä
BIS-2396 (78 minutter)
Da jeg var tenåring og oppdaget den ene komponisten etter den andre mens jeg arbeidet meg gjennom repertoaret, ble Mahlers musikk raskt en av de største gledene – den rene, uhemmede ekstravagansen åpnet dørene til alle slags uventede følelsesverdener. I 1972, da jeg avla en viktig eksamen, fikk jeg en gave fra min far – Decca-boksen med Georg Soltis innspillinger av symfoniene, og i ukevis spilte jeg dem på et volum som irriterte vettet av resten av familien. Men nr. 10 var ikke et av de verkene jeg ble kjent med forlengs og baklengs på den tiden. Selv om Deryck Cooks fullførelse av Mahlers kompositoriske disposisjon først kom rundt 1960, takket være BBCs bestilling til hundreårsmarkeringen (på bakgrunn av den gode innsatsen til Robert Simpson, hvis egen 100-årsdag markeres i år), ble ikke partituret utgitt før i 1976, etter ytterligere revisjoner.
Min egen smak fortsatte selvsagt å utvikle seg, og det tok ikke lang tid før den følelsesmessige overdådigheten jeg først fant så livgivende begynte å virke som ukledelig selvopptatthet – en heller puritansk holdning som jeg senere, selvsagt, har fjernet meg litt fra! Slik ble mitt første møte med nr. 10 litt av en overraskelse: her var de store gestene i de tidlige verkene, men med den følelsesmessige edrueligheten de manglet. Og den tørrøyde modenheten slår meg når jeg lytter til nr. 10 nå – som selve moderniteten gjør det. På denne tiden hadde Mahler tatt unge Schönberg under sin vinge, og når du lytter til første sats av denne fabelaktige tolkningen av nr. 10 fra Minnesota-orkesteret under sin sjefdirigent Osmo Vänskä, hører du hva Mahler så i Schönberg: linjer av orkestralt kontrapunkt som folder seg ut på leting etter en toneart, mens de går forbi dissonanser som like mye er en del av det harmoniske landskapet som steiner på en fjellvei.
Et pussig trekk ved den 10. er symmetrien: to massive yttersatser (26 og 23 minutter lange i denne fremførelsen) rammer inn to barske scherzoer (hver mellom 11 og 12 minutter her), som selv balanserer på støttepunktet til en liten fireminutters midtsats, hvis tittel “Purgatorio” motsier dens nervøst idylliske natur. Begge yttersatsene blir også avbrutt mot slutten av et primalt, eksistensielt skrik i form av en enorm og brutalt dissonant akkord som bryter ut av musikken som et monster av havet.
Etter min mening er nr. 10 den beste av alle Mahler-symfoniene. Den har kanskje ikke den seremonielle klapringen i nr. 8 eller den emosjonelle kraften i nr. 9, men den stoler på tilhøreren på en måte som de andre ikke gjør. Istedetfor å insistere på hva du skal føle, åpner den opp brede utsyn over dype følelser og lar deg utforske det uendelige landskapet på egen hånd. Spesielt gjelder det yttersatsene, fordi all den grunnleggende energien de kan slippe løs for det meste er intime, utsøkte, smale i teksturen, som en dikters nølende minnebilder av sin elskedes legeme. Disse passasjene krever kammeraktig fintfølelse, og det finnes ingen blant Vänskäs Minnesota-musikere som ikke kommer fra det med flagget til topps: spillet er tvers igjennom utsøkt. Vänskä selv finner den helt riktige balansen mellom følelse og tilbakeholdenhet – ingen enkel sak i et 80-minutters verk – slik at de avsluttende taktene er nesten uutholdelig gripende. BIS’ innspillingslyd fanger både den gjennomsiktige hviskingen i de mer intime utvekslingene og den hemningsløse kraften i klimaksene. Glem resten av familien. Du risikerer å irritere hele bygningen med denne innspillingen.
Helt og holdent en herlig prestasjon som etterlot meg uthult – i et kort øyeblikk renset for all denne verdens påtrengende støy.
