Maja Solveig Kjelstrup Ratkje
Ratkje Pictures from a Sinking City. Tale of Lead and Frozen Light
TrondheimSolistene
Fabra FBRCD-20 (37 minutter)
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (f. 1973) er en av Norges ledende komponister, og etter eget utsagn, en ujevn en. Som den fødte og livlige improvisatør hun er, løfter hun vanligvis sin oppfinnsomhet inn i de komponerte verkene. Hun er ikke alltid fornøyd med resultatet, tilstår hun i begynnelsen av intervjuet i CD-heftet til denne fine nye utgivelsen, men de to verkene for strykeorkester (uten dirigent) som spilles her syns hun «faktisk er ganske fine». Etter min mening er den bedømmelsen helt på sin plass: Begge er flotte tilskudd til strykeorkester-repertoaret og de spilles med livlig klarhet og presisjon av TrondheimSolistene, som bestilte Pictures from a Sinking City.
Inspirasjonen til Tale of Lead and Frozen Light er til syvende og sist fra Beethovens (Strykekvartett Op 59/1, tematiske fragmenter som er omarbeidet i partituret), så utgivelsen på slutten av Beethovens 250-årsjubileum passer godt. Opprinnelig var den hennes Strykekvartett nr. 1, Tale of Lead and Light, utgitt i 2011 og på 2L i 2015 (2L106; som jeg ga en entusiastisk omtale av). På det tidspunktet var verket allerede blitt utvidet og ominstrumentert for strykeorkester, og det er denne versjonen som er innspilt her. Kvartetten skiftet ettertrykkelig retning etter de forferdelige hendelsene 22. juli i det året Breivik myrdet 77 mennesker. Det større, orkestrale lerretet forsterker Ratkjes flerlags-reaksjon, teksturene er mindre belyst, den musikalske dybden er flerdimensjonal. Resultatet er overbevisende.
Det er også Pictures from a Sinking City (2019), et tonedikt i alt annet enn navnet, som ble urfremført av TrondheimSolistene i januar 2020. Tittelen vil få de fleste lyttere til å tenke på Venezia, men det komponisten hadde i tankene var heller «assosiasjoner til myten om den sunkne byen, Atlantis, og sivilisasjonens ødeleggelse.» (Kanskje likevel ikke så langt fra Venezia). Den musikalske samtalen her er ganske annerledes, friere og mer improviserende, der Ratkje «påfører materialet en slags kompositorisk vold» som metafor for ideen om ødeleggelse. Sjelden har forestillingen om sammenbrudd av alt vi kjenner til blitt uttrykt så overbevisende. TrondheimSolistenes fremførelse av begge verkene er upåklagelig i presisjon og musikalsk forståelse. De klinger som om de har spilt begge verkene i årtider, ikke bare noen få år eller, som i Pictures’ tilfelle, uker. Fabras lyd er veldig fin, men man trenger tid til refleksjon etter å ha hørt disse fantastiske verkene.