Manhattan to Montmartre
Bernstein transkr. Musto Symfoniske danser fra West Side Story;* Gershwin Second Rhapsody transkr. Jacobson; An American in Paris transkr. Jacobson; Rhapsody in Blue transkr. Levine
Julian Jacobson og Mariko Brown, klaver duo* og duett
Somm SOMMCD0635 (72 minutter)
Du tror kanskje at dansene fra West Side Story og Gershwins klassikere virkelig trenger sin orkestrale fargelegging, men det er noe med klangen av to jagende klaverer – eller fire hender på ett klaviatur – som gir musikken en annen spissethet, en grad av rytmisk spenning som du egentlig ikke får i andre sammenhenger (jo, med perskusjon, selvfølgelig, men da gir du avkall på harmonier). Robert Matthew-Walkers essay i CD-heftet (han er selv en utmerket komponist) forteller oss at hans versjon av Symfoniske danser for to klaverer ble laget av den amerikanske pianisten/komponisten John Musto i 1998; klarheten og den rytmiske presisjonen som Julian Jacobson og Mariko Brown fyller dem med er ytterligere forbedret av den klare stereo-delingen mellom de to klaverene.
De musikalske rampestrekene i Gershwins An American in Paris og Rhapsody in Blue står i forgrunnen i disse to versjonene for klaverduett (firhendig), den første av Julian Jacobson, fra 2016, og den andre av Henry Levine fra 1925, som har et autentisk stempel: Matthew-Walker forteller at Gershwin ofte spilte den hjemme sammen med sine venner. Gershwins Second Rhapsody er den utenforstående her. Nesten alle kan plystre eller synge seg gjennom de øvrige tre verkene, men den andre rapsodien er så godt som ukjent. Matthew-Walker forteller at Gershwin selv mente den var det beste han noen gang hadde komponert, men innrømmet at «den mangler den åpenhjertige og naturlige elegansen og gleden i Rhapsody in Blue». Jacobsons versjon for firhendig piano (2014) gjør mangelen på de store, sangbare melodiene til en dyd; i stedet hører man den (relative) stramheten i konstruksjonen – dette er en Gershwin som er kjent med den hardkantete ethos hos komponister som Prokofjev.
Fremførelsene av alle de fire verkene bruser av liv, og Somm har fanget klangen i barberblad-skarphet. En fin måte å besøke gamle venner på og se dem fra en annen vinkel.
