Skrevet av Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Han har utgitt en rekke bøker i gitarteknikk, der han ofte bruker brasilianske former som illustrasjon; faktisk skulle det andre sporet på platen, Irene, egentlig bare være et stykke, en choro-canção til hans Cardenos de Harmonia (Harmonilærebok), men «viste seg å bli så fengslende» at Pereira utarbeidet det til et romantisk stykke for gitar og strykere. Som en contrast er åpningssporet, Iara, en sang for stemme og gitar, hentet fra en av de fem satsene i hans Fantasia Concertante for to gitarer og orkester, Amazonian Legends (2012), som skildrer den mytiske elvenymfen kjent som «Vannkvinnen».  

Denne vanen med bruk og gjenbruk av materiale, som alle komponister har drevet med siden barokken er, bortsett fra i popmusikk, sjeldnere i våre dager og selv den mest overflatiske lytting av denne platen viser Pereiras evne til å bevege seg mellom sjangrene, enten det er klassisk kammermusikk – som i den dynamiske trioen for gitar, fløyte og cello Lis – eller crossover og jazz, ikke minst i den avsluttende gitarduetten Seu Tonico na Ladeira («Hr. Tony går nedover skråningen»). Den overordnede musikkstilen her er imidlertid latinamerikansk, noe man tydelig hører i Song for Marius, komponert som en «ny-bossa»-duett for Marius Noss Gundersen og alt-trombone – her Dag Einar Eilertsen – eller Dona Lu, der stemmen fremfører en vokalise i scat-stil, dedikert til sangeren Luciana Sousa. 

Gundersen og hans imponerende utvalg av medspillere koser seg tydelig på denne altfor korte, men engasjerende samlingen av underholdningsmusikk, tilført milde latino-rytmer og innslag av jazz, men fokusert på gitaren som primus inter pares (fremst blant likemenn). Ingen større (eller mindre) uttrykksmessig dybde kommer til syne, kun musikkgleden i seg selv.