Marius Neset MANMADE
Neset Saksofonkonsert «MANMADE»*,**. Windless**. Every Little Step. A Day in the Sparrow’s Life*,**
Marius Neset *sopransaksofon, **tenorsaksofon. Bergen Filhamoniske Orkester, dir. Edward Gardner
Chandos CHSA 5298 (66 minutter)
NB platen slippes 7. januar, men kan forhåndsbestilles i desember.
Som Mervyn Cooke kommenterer – inngående – i CD-heftet (copyright 2022, men platen er tilgjengelig litt ut i desember), har symfonisk jazz en problematisk historie. Som mange crossover-sjangre, faller slike verk ofte mellom stolene til de to musikalske hovedleirene uten å tilfredsstille noen av dem. De suksessfulle eksemplene på symfonisk jazz stammer gjerne fra komponister med bakgrunn fra begge leire, og som dermed ikke trenger å prøve å tilpasse den ene sjangere til den andre. Gershwin er, etter min mening, fortsatt den beste av disse, men saksofonisten Marius Neset (f. 1985) er en god oppfølger.
For å gjøre det klart, det er ikke noe Gershwin-aktig over de fire verkene som er samlet på Chandos’ nye CD. De befinner seg alle på den klassiske siden av delelinjen, der jazzelementene behandles omtrent slik folkemusikk ville ha blitt i en suite eller konsert. Tittelverket MANMADE (2019), er et godt eksempel der Neset ikke bare klarer å sammenstille de klassiske elementene i en komposisjon, men får dem til å samarbeide og sammenveves. Nesets orkesterbehandling (ingen arrangør er kreditert, så jeg antar at Neset selv orkestrerer sin musikk) er velskapt og gjennomtenkt; lydverdenen som trylles frem appellerer til øret, selv om musikken i seg selv er spennende og dramatisk, inspirert av menneskehetens innvirkning på naturen – som i konsertens midtdel, Apollo, med mye torden og trommer.
Windless (2017), det tidligste av verkene, gir kanskje en pekepinn om Nesets holdning til egen musikk og hvilken form den skulle ta. Stykket var opprinnelig en sekstett for fløyte, strykekvartett og klaver, men Neset ønsket å spille det selv så han ominstrumenterte det til den form verket har her, et tonedikt for tenorsaksofon og orkester. Det er et herlig stykke. Det er også A Day in the Sparrow’s Life (2016-17); i utgangspunktet en delvis improvisert solo som gradvis vokste til nok et kort tonedikt for saksofon (sopran og tenor) og orkester.
Det nyeste verket er Every Little Step, en kort, svært underholdende orkestersuite, komponert i 2020-21, inspirert av tiden Neset tilbrakte med sin nyfødte datter under korona-nedstengingen. De tre satsene (Recognize, Motion og Higher and Higher) gjenspeiler, antar jeg, like mye Nesets egen vekst i respons på datteren som hennes fysiske utvikling tidlig i livet. Her er det er ingen solist (merkelig nok i og med at dette er det mest personlige av de fire verkene). Det er heller ikke særlig jazzaktig, for å være ærlig, men musikken er likevel i stor grad stilistisk lik Nesets andre verker. Den slår meg ikke som spesielt norsk, men blir entusiastisk og feilfritt fremført av Bergen Filharmoniske Orkester under Edward Gardner, hvis akkompagnement til Nesets eget særdeles imponerende spill er eksemplarisk. Chandos’ lyd er sensasjonell (som vanlig).
