Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Det er imidlertid arrangøren Pereira som står i fokus her; alle stykkene er komponert av andre. Som Gundersen sier: «med perfekt kontroll på tekstur og klang er arrangementene så mesterlige at de ser ut som originalkomposisjoner for instrumentet.» Man kunne legge til at de fremstår slik i så uvanlig vakre fremførelser som her, med førsteklasses lyd. Gundersen har også redigert og produsert innspillingene; hva er det med gitarister som gjør dem så teknisk kyndige? David Starobin er et annet eksempel, en umåtelig dyktig gitarist og produsent på det amerikanske platemerket Bridge. 

Jeg antar at dette repertoaret ikke er særlig godt kjent for den vanlige lytter – selv om Richard Rodgers’ My Funny Valentine og Nicholas Brodzskys Be My Love (hvis hovedmelodi foregriper hovedtemaet i John Williams’ filmmusikk i Jurassic Park) kanskje kan «vekke noen minner». Dette er et eksempel på at flere hender står bak en omarbeidelse, der originalen er transkribert av Rafael Thomaz. Flere av verkene på platen er faktisk samkomponert av to personer, som spor to, den fine Valsinha av Chico Buarque og Vinicius de Moraes; sistnevnte samkomponerte også den fortryllende Chega de Saudade med Antônio Carlos Jobim, en av de store latinamerikanske komponistene man finner på de tolv sporene på platen. Dette er i det hele tatt et herlig program, som med en lengde på 43 minutter ikke er altfor generøst, men nydelig produsert.