Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Hvert verk er fint skrevet for instrumentet, og hver solist høres komfortabel ut med musikken som er skrevet for dem. Om hvert enkelt stykke kan sies å matche utøverens særpreg (selv indirekte), slik Carl Nielsens konserter for blåseinstrumenter er tenkt, kan diskuteres. Hvis Gundersen prøvde å speile de forskjellige gitaristenes stil i verkene, er hans komposisjonsstil så generalisert – og stort sett ganske kjedelig – at mulige forskjeller er gått tapt. Seasons er et tilfelle der de fire satsene, som hos Vivaldi går fra vår til vinter, mislykkes i å skille tilstrekkelig mellom de årstidene titlene indikerer, uansett hvor dyktig Christina Sandsengen spiller. Randall Avers har en enklere oppgave fordi Musical Evolutions er et strengere strukturert verk, en samling variasjoner der hver av dem er inspirert av en musikkepoke fra renessansen (temaet har et fint middelalderaktig tilsnitt) til jazz. Et morsomt og virkningsfullt stykke, som kan være et fint ekstranummer.

Både de fem preludiene (jeg antar antallet er en hyllest til at Villa-Lobos’ bevisst «glemte» å komponere et sjette) og sonaten Echoes of Brazil viser Gundersen interesse for og kjærlighet til latinamerikansk musikk. Sistnevnte er inspirert av komponistens reiser i Brasil. Begge blir upåklagelig fremført. Det verket som på flere måter står frem er Lament, et protestverk som visert Gundersens «frustrasjon og sjokkreaksjon på hva som skjer i verden», spesielt i kjølvannet av Trumps valg. Det er det eneste verket på platen som er helt alvorlig, med en tidvis sår karakter; om det ikke lykkes helt, utgjør det en effektiv kontrast.