Matteuspasjonen
Sørensen St Matthew Passion
Ditte Marie Bræin (sopran). Mari Askvik (alt). Øystein Stensheim (tenor). Halvor Festervoll Melien (bass). Det Norske Solistkor, Ensemble Allegria, dir. Grete Pedersen
BIS-2611 SACD (66 minutter)
Ifølge ham selv, var den danske komponisten Bent Sørensens (f.1958) hovedfokus fra ca. 2014 til 2019 å komponere en Matteuspasjon. Hans hensikt var ikke å komponere en moderne oppdatering av Bachs monumentale mesterverk – etter Sørensens oppfatning «kanskje det største verket i en hvilken som helst kunstart skapt i vår kultur» – men heller en «kjærlighets-pasjon. Ikke bare Kristi kjærlighetserklæring til hele menneskeheten, gjennom korsfestelse og oppstandelse, men også enkel og vakker kjærlighet. Lidenskapen for mennesker vi elsker. Lidenskapen man føler for den man elsker.»
Jeg siterer komponisten såpass langt for å tydeliggjøre Sørensens mål: tross tittelen St Matthew Passion, er dette like mye et verdslig verk, mer åndelig enn gudelig. Det er lite direkte hentet fra Matteusevangeliet i teksten («kuratert» av Jakob Holtze): en setning fra kapittel 5 vers 13 i åpningssatsen, In the veils of mist, «Dette er mitt legeme», og et annet fra kapittel 26 vers 7 i den neste, Betania, noen få til spredt rundt i delene VI, Lament (som tar for seg det som skjer på korset), VII Tenebrae og VIII Magdalena. Det siste sitatet kommer i den nest siste satsen, IX The shore again, Galilee, etter oppstandelsen, der Jesus fastslår «Og se, jeg er alltid med dere; helt til verdens ende». Mens det er andre bibelvers (fra Det gamle testamente) utdrag fra Salmenes bok, Jesaias bok, og den nikenske trosbekjennelse, er mesteparten av teksten (på engelsk, unntatt ett sitat på latin) hentet fra et bredt spekter av nordeuropeiske diktere; Edith Södergran, Anna Akhmatova (og ikke bare Requiem!), Emily Dickinson, Søren Ulrik Thomsen (hovedsakelig fra Shaken Mirror), Ole Sarvig og Frank Jæger.
De fleste sitatene er korte, gruppert i vanlige emner eller ord-assosiasjoner som i åpningssatsen, der Thomsens «colours muted in mist» leder over til Akhmatovas «In the dense mist» til samme forfatters «A mist clouds my eyes». Sørensens bruk av disse fragmentene – den eneste lengre teksten fra en enkelt kilde er Emily Dickinsons Wild Nights i fjerde sats med samme tittel – er utsøkt, og hver verbale frase støttes delikat av musikken som samler elementene til disse kjærlighets- og tapstemaene på både personlig og kosmisk plan. Ingen sats skiller seg ut i forhold til de andre; alle har denne komponistens vemodige og nostalgisk pregede stil til felles, litt skarp i dissonansene, men alltid med en lyrisk impuls. Det Norske Solistkor – hvis konsertfremførelse av verket ble tildelt Kritikerprisen – synger vakkert hele veien, dyktig ledet av Grete Pedersen som perfekt balanserer de vokale ressursene med Ensemble Allegrias instrumentale (doble fløyter, oboer, fagotter, trompeter og tromboner – ingen klarinetter eller horn – samt delt strykeorkester og klokker). Tenk om all samtidsmusikk ble fremført så bra!
