Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Matthew Taylor (f. 1964) fullførte sin sjette symfoni i 2021, bestilt til minne om 100-årsjubileet for den kjente engelske komponisten Malcolm Arnold (symfonien ble urfremført i mai samme år). Arnold var kjent for sine glitrende orkesterpartiturer og hadde også en bemerkelsesverdig karriere som filmkomponist. Arnold er kanskje mest kjent for musikken til Broen over Kwai (1956), som han vant en Oscar for i 1957, og Taylor har et lignende talent for fantasifull og ressurssterk orkestrering. Han skriver musikk som ikke bare er fascinerende å lytte til, men også takknemlig for musikerne å spille. De fire verkene på denne engasjerende utgivelsen, utgitt i forbindelse med Taylors 60-årsdag (6. desember 2024), bærer vitne om den fantastiske lydverdenen han er i stand til å skape, hans klare tanker og overbevisende musikalske fantasi.  

Symfoni nr. 6 er for kammerensemble, i stedet for et fullt symfoniorkester slik ha brukte i Symfoni nr. 4 og 5, og er en triumf av gjennomskinnelig komponering, der det enkle ofte er det beste. Dette høres umiddelbart fra begynnelsen, med en mørktklingende trio bestående av klaver, harpe og pauker i den innledende «Adagio teneramente» – denne instrumentgruppen opptrer tidvis gjennom hele verket – og de lysende teksturene som følger i hoveddelen «Allegro leggiero». Etter hvert kompletteres orkestreringen når musikken fylles av fart og kraft, mens den imponerende bygger seg opp til klimaks før den tar av i codaen. Den fabelaktige langsomme fugen, «Andante tranquillo», er et tilfluktssted av ro, der hovedtemaet først blir presentert i fiolinene, beveger seg ut i orkesteret og transformerer seg selv til en stille coda for klaver og harpe. Arnolds ånd bryter gjennom i finalen Vivo, som begynner umiddelbart etter fugen, og er en sammensatt form som også inneholder en scherzo.

Ved siden av å være en av Europas mest overbevisende symfonikere, er Taylor også en god konsertkomponist. Konsertene er som regel kortere enn symfoniene og de tre på denne platen er et representativt utvalg. Den eldste er den korteste; Concertinoen for fiolin og strykeorkester, komponert i 2016 til James Murray, som urfremførte den i Cadogan Hall i London i mai samme år. De tre korte satsene er underholdende og kompakte siden de er ukonvensjonelle – hvilken annen konsert åpner med en «Hornpipe», den kjente (beryktede?) sjømannsdansen. Taylor innrømmer i programnotisen at han lenge hadde ønsket å lage en slik innledning, og at den viste seg å få en like bestemt som lystig karakter. Mira Marton er den sprudlende solisten. Hennes strålende, feilfrie intonasjon og rike tone gir verket, som spilles attacca, liv. Marton har full kontroll på det poetiske i den midtre «Aria», det samme har orkesteret, og den avsluttende «Energico» suser av gårde.

Taylors gnistrende Klarinettkonsert fra 2021 ble komponert til solisten på denne platen, Poppy Beddoe, (som spilte den på Taylors 60-årsdagskonsert i London i november). Åpningssekvensen med duoer med bratsj, fiolin og to celli, er lekkert spilt, før den mer komplekse midtre «Largamente», som er innebygd i en livligere «Vivace agitato». Den siste «Allegretto semplice» er en melodisk fornøyelse; den fineste concertino en klarinettist kunne ønske seg. Den større Obokonserten (2020-21) er mer moderne og har litt større dimensjoner og mer seriøse intensjoner. De tre satsene følger mønsteret langsom-hurtig-langsom, selv om den raske delen begynner inne i åpningssatsen og holder det gående gjennom den sentrale scherzoen. Orkestreringen er også uvanlig, for strykere og to engelske horn (som i Haydns Symfoni nr. 22 «Filosofen»). James Turnbull er en virtuos og musikalsk tolker av verket og BBC National Orchestra of Wales, dirigert av komponisten, spiller utmerket, slik de gjør hele veien. Lyden er førsteklasses.