Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Etter bare få takter fra et hvilket som helst av hans orkesterverker, vil selv en tilfeldig lytter overbevises om at Taylor er et symfonisk naturtalent. Musikken er full av energi, slik Beethovens, Nielsens og Taylors tidligere mentor Robert Simpsons er det. Gjennom Taylors harmoniske driv beveger de raske delene seg fremover i forrykende tempo, og selv langsomme satser er full av latent energi. Symfoni nr. 4 og 5 er begge ferske verk, begge fortsetter med uunngåelig logikk; hvert trinn er en naturlig konsekvens av det som har skjedd før.

Nr. 4 (2015-16) for stort orkester er tilegnet den avdøde komponisten John McCabe (1939-2015) – en annen storslått symfoniker – og hans enke Monica. Taylor har beskrevet den som «min uten tvil vennligste symfoni til nå», noe som hovedsakelig skyldes den virkningen åpningen Giubiloso har når den feier alt annet til side i strofer av åpenhjertig livlighet og schwung. Symfonien er i én sammenhengende sats, men har tre klart definerte deler. Åpningen går til slutt (på denne platen etter elleve minutter) over i en rørende Adagio teneramente (som er litt lenger) med en mer tilbaketrukket karakter, dominert av et veltalende tema i bratsjgruppen. I mine ører er dette Taylors rørende hyllest til McCabe, og følges av den kortere, feirende Finale buffa som åpner i et Allegro giocoso-tempo og bare blir mer og mer feststemt, om enn litt kantete, etter hvert som den skrider frem.

Selv om verket er skrevet for er mye mindre orkester, er det noen overraskende harde og lydsterke deler i nr. 5 (2018-19), som er Taylors første symfoni i de tradisjonelle fire satsene. Den ble skrevet for samme orkesterstørrelse som i Beethovens 5., og ble urfremført på en konsert som ble avsluttet med sistnevnte mesterverk. Taylors nr. 5 begynner med et kort rytmisk motiv som dominerer den innledende Allegro, på samme måte som hos Beethoven, men Taylors motiv er helt annerledes og musikkens vei gjennom en modifisert sonateform er slett ikke den samme: særlig på grunn av den korte, avsluttende pauke-kadensen. Symfonien er et verk av hyllest og minnesteiner. Hvis man anser det første spennet som en hyllest til Beethoven, feirer de tre neste satsene tre personer i hans liv: den lite kjente komponisten Cy Lloyd i den milde etterfølgende Allegretto misterioso; Angela Musgrave, Robert Simpsons enke i den like korte Allegretto tranquillo; og hans mor Brigid i den avsluttende Adagio, som bygges opp til et storslagent klimaks (med nok en pauke-kadens) før en mer kontemplativ avslutning.

Fremførelsene er usedvanlig virtuose. Taylors musikk er enormt utfordrende, men under Kenneth Woods’ inspirerte ledelse spiller begge orkestre med stort engasjement og driv. Taylor er selv dirigent og vet derfor hvordan orkesteret arbeider fra innsiden. Nimbus’ lyd er rett og slett fantastisk. Dette er en fabelaktig plate med storslått musikk (og jeg har ikke en gang nevnt den nydelige Romanza fra 2006, skrevet til hans kone, Juliet) strålende fremført.