Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Den første av hans tre symfonier vant i 1976 en delt førstepris i Oslo konserthus’ konkurranse for symfonisk musikk, og i 1990 vant Ovation Milwaukee Symphonys fanfare-konkurranse. Hans musikk har dukket opp på flere forskjellige labels gjennom årene, inkludert Aurora (i både Contemporary Composer og Hemera-seriene), Simax og den amerikanske Navona labelen. Fragments for a Sunday Afternoon (1990), som her spilles med prisverdig kraft og virtuositet av Benda Quartet, ble faktisk spilt på et tidligere Navona album i fjor, «Strung Together» (NV6760, i et blandet program med verk fra flere land). Det samme gjelder Diversions for cello og klaver (2010; «Resurgence 3», NV6787)

Fragments for a Sunday Afternoon er det tidligste verket i dette nye, fullstendige Lunde-albumet og tilbyr et fint glimt inn i hans pulserende kreative personlighet. Som tittelen antyder, er det laget av (fem) små satser av høyst forskjellig karakter som bygger opp til den fjerde og største (ganske enkelt «Livlig»). Den mer substansielle Diversions er i to kontrasterende deler (langsomt, fort) «limt sammen» ifølge komponistens beskrivelse og sterkt fremført av Ovidiu Marinescu og Carl Cranmer. Den største komposisjonen er den snakkesalige Piano Concerto (2014), lyst og attraktivt skrevet, stilistisk variert og bare omtrent fem minutter for lang. Den spilles ordentlig fint av Joseph Havlat med det alltid pålitelige Royal Scottish National Orchestra dirigert av et for meg nytt navn, Evan-Alexis Christ. 

Programmet avsluttes med to ganske klaustrofobisk innspilte korstykker. Tittelsporet, Meditation of Dawn (2001), er en tonesetting – med klaverakkompagnement – av den klassiske hindu-poeten Kalidasa, inspirert av utsikten til soloppgang over en fjelltopp i California. Shakespeare’s Sonnet 128 (2015) er en ganske humørløs utgave av den ironiske skildringen av The Bards «Dark Lady» som spiller på et klaviatur, mens poeten misunner instrumentet den oppmerksomheten hun gir det. Hvorfor Lunde valgte å akkompagnere ordene med solo fiolin og strykeensemble i stedet for f.eks. et cembalo, er uklart. Ikke desto mindre, som helhet gir platen et nyttig portrett av en komponist hvis musikalske stil er en blanding av Norden og Nord-Amerika.

*Må ikke forveksles – hvilket dessverre er tilfelle på flere britiske websider – med den fremragende diplomaten med samme navn.