Mirror Images
Ragnar Söderlind Elegia II, «Adagio e rubato», Op 6b* Vicci 6 Improvisations*,** Bach Partita No 3 in E major, BWV 1006*. Suite No 5 in C minor, for solo cello, BWV 1011—IV Sarabande Imogen Holst Suite for solo viola** Florentz Vocalise «Ad libitum, lointain, mystérieu»”*** Ysaÿe Sonata in A minor, À Jacques Thibaud, Op 27/2*
Violeta Vicci (fiolin, **bratsj, ***sopran)
Aldilà Records ARCD 010 (Gramola CD 98010; 61 minutter)
Violeta Vicci (født Violeta Barreña Witschi, av tysk-sveitsisk/katalansk herkomst) er kanskje først og fremst fiolinist, men like dyktig på bratsj, og i tillegg en talentfull sanger. På dette, hennes andre soloalbum, trekker hun oss inn i alle tre disiplinene. Hun er utdannet i og bor nå i London. Hun liker også å favne bredt når det gjelder repertoar og stiler, fra pop til klassisk, Bach til samtidsmusikk. Alt er representert her og begynner med en virkelig sjeldenhet fra 1966: Ragnar Söderlind komponerte Elegia II, «Adagio e rubato» som et par elegier for så lenge siden at han nesten hadde glemt dem. Hans hyllest til Viccis «fullendte og veltalende fremførelse» i CD-heftet er anerkjennelse god som noen.
Det dominerende verket på platen er imidlertid Bachs evergreen Partita nr. 3, BWV 1006, I den varme, lyse tonearten E-dur, full av noen av Johann Sebastians mest kjente melodier. Det spilles svært vakkert her, med teknisk sikkerhet og ekte følelse. Den speiles – og her kommer poenget i CD-ens tittel – i Ysaÿes store a-moll-sonate, À Jacques Thibaud, Op 27/2, som åpner med Bachs innledningstema fra Partitaen, hvoretter den vever en rekke stadig mer virtuose etyder på fiolinen, og tegner den vidunderlig onde middelaldersangen Dies irae. I motsetning til Berlioz’ eller Rakhmaninovs behandling av teamet, er det lite apokalyptisk eller marerittaktig i Ysaÿes bruk av melodien, selv om den unektelig er dramatisk. Sonaten gis tidvis undertittelen Obsession, men dette refererer bare til først sats; de andre tre er Malinconia; Danse des ombres (a sarabande) og Les Furies.
Innimellom kommer en virkelig overraskelse, Imogen Holsts Suite for viola (1930), som lett følger en forkortet sekvens fra en Bach-suite. Som med Söderlind, er dette første innspilling og et vesentlig bidrag til solorepertoaret. Jean-Louis Florentz (1947-2004) var ikke stort mer enn et navn for meg inntil jeg hørte hans Vocalise «Ad libitum, lointain, mystérieux» (1985), en uakkompagnert vokalimprovisasjon (tittelen, som blander latin og fransk, kan oversettes som «fri, fjern, mystisk»). Det er et interessant stykke som krysser et vidt, uttrykksfullt terreng i løpet av sine fire og et halvt minutter – ikke minst fra Midtøstens musikktradisjoner, et trekk som også forekommer i hans tidlige verk Magnificat. Florentz var helt klart en fascinerende og dyktig skapende kunstner (mange av hans verker ligger på YouTube), men CD-heftets forslag om at han var «Frankrikes mest betydelige komponist etter Debussy og Ravel» er absurd. Tilhengere av Messiaen, Roussel, Dutilleux og Boulez vil nok protestere på en slik påstand! Vicci synger det uansett ganske fint.
Som en varm, uttrykksfull musiker, med få tekniske mangler, har Vicci også en kreativ side, som man kan høre i de seks improvisasjonene laget til denne platen, for fiolin, bratsj eller – flerspors – begge instrumentene i duett der hun akkompagnerer seg selv. Den femte er for solostemme. Utøvere som improviserer mellom de ulike programdelene på sine CD-er, er ikke nytt. Slagverkeren Dame Evelyn Glennie gjorde det samme med et sett med syv Sorbeter på en av sine første plater på midten av 1990-tallet. Men når Vicci baserer dem på materiale og elementer fra hovedverkene på platen, gir de en følelse av kadenser i en konsert. Når det er sagt, utgjør de en svært fin samling, nesten et sammendrag av hele platen sett fra én synsvinkel. Fin klar lyd fra Aldilà Records.
