Skrevet av Guy Rickards – Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Opprinnelsen til denne platen, den første viet hennes orkestermusikk, startet i 2017 under forberedelsene til å komponere operaen da Mazzoli (f. 1980) i Oslo møtte fiolinisten Peter Herresthal som hun komponerte hovedverket på platen for – fiolinkonsert nr. 2 Dark With Excessive Bright (2021). Albumet, som ble publisert tidligere i år, er nominert i to kategorier i de 66. Grammy-prisene i 2024: for Beste klassiske album, og – spesifikt for Dark With Excessive Bright – Beste klassiske komposisjon. 

Konserten har en kompleks historie og finnes i fire forskjellige versjoner, hvorav to er innspilt her. Den første versjonen – ennå ikke kommersielt innspilt – var en konsert for kontrabass (2017-18), skrevet til Det australske kammerorkester og Maxime Bibeau. Den er blitt populær blant kontrabassister verden over, både med strykeorkester og i kammerversjonen med strykekvintett. Mazzoli rekomponerte verket for Herresthal (i begge formatene nok en gang), siden en ren transkripsjon viste seg upraktisk på grunn av forskjellen mellom de to soloinstrumentene og måten hun hadde arrangert musikken på for bassen. Den nye versjonen er like effektiv og uttrykksfull som originalen, selv om kontrabass-klangen fremhever «mørket» i tittelen mer. Det kan man høre i åpningsakkorden: den lyse tonehøyden frembringer en lettere klang, og dette gjelder også for mye av den musikalske diskursen, det mørke elementet ligger nå mer i uttrykket enn bare i klangen.

Herresthal har hørbart tatt musikken til seg og fremfører den med en varme og forståelse som mange komponister bare kan drømme om. Det er vanskelig å velge mellom disse to versjonene; strykerne i Bergen Filharmoniske Orkester, dirigert av John Gaffigan, gir en tyngre (og litt lengre) fremførelse, men det er mye godt å si om skarpheten i teksturen og kjøligheten i lyden som de fem medlemmene av Arktisk Filharmoni tilfører i kammerversjonen (under Tim Weiss’ ledelse). Hele Arktisk Filharmoni spiller tre andre Mazzoli-stykker innimellom, den eteriske Sinfonia (for Orbiting Spheres), komponert i 2014 og revidert to år senere, These Worlds in Us (2006, tilegnet komponistens far, en Vietnam-veteran), og den livlige suiten fra hennes ballett, Orpheus Undone (2019). Disse forsterker bildet av Mazzoli som komponist, gjenskaper de hjertevarme, uttrykksfulle egenskapene i hennes musikk, dens dynamiske rytmer og tonale harmonikk. Herresthal dukker igjen opp i det lydmessig mest avanserte verket, Vespers for Violin for forsterket fiolin med forsinkelse, og et akkompagnerende lydspor (2014, litt utvidet for anledningen).

Anbefales.