Monk and Knave
Poulenc 15 Improvisations: Nr. 1-10, FP63; Nr. 11-12, FP113; Nr. 13-14, FP170; Nr. 15, “Hommage à Édith Piaf”. Napoli. Nocturnes.
Michael Bell (klaver)
Sheva Contemporary SH349 (62 minutter)
Dette er bare en så herlig introduksjon til Poulencs klavermusikk man kan ønske seg. Alle stykkene er innspilt tidligere (tre eller seks ganger avhengig av om man vil høre de 15 Improvisasjonene som en stor samling laget gjennom 27 år, eller i de fire grupperingene slik de er utgitt), men sjelden så skarpt fremført som her av Michael Bell og med så klar lyd som her levert av lydtekniker Mark Hartt-Palmer og produsent Peter Seabourne (en kjent størrelse for Klassiskmusikks lesere, men da som komponist). Audiofile er kanskje interessert i å vite at lyden og akustikken er så godt som perfekt, intim, men hverken med for mye klang eller for nær mikrofon. Sheva opplyser ikke om opptaksstedet i CD-heftet, men jeg kan bekrefte at det var i Wiltshire Music Centre, Bradford on Avon, i England.
Om lyden er perfekt, hva så med musikken og Michael Bells presentasjon? Det er delte meninger om Poulencs musikk. Noen fryder seg over de opprørende tidlige verkene komponert i tiden rundt Les Six* (altså i deres storhetstid tidlig i 1920-årene), som suiten Les Biches (1923), andre foretrekker det mer neoklassiske mediet konsertene – spesielt Concert Champêtre for cembalo (1927-28) – eller det mer storslåtte uttrykket i Figure humaine (1943) eller det sene Gloria (1959). Av en eller annen merkelig grunn strekker komposisjonsperioden til 15 Improvisations fra 1932, altså litt etter Concert Champêtre, da de første seks ble nedtegnet, til 1959 da han laget Hommage à Edith Piaf, en kjærlig hyllest til den legendariske franske sangeren. Polenc hadde alltid én fot i populærmusikken, og det farget hans verk i den seriøse sjangeren. Improvisations er som et øvingshefte som viser Poulencs musikalsk personlighet og komposisjonsteknikk. Som den sangelsker han var, er det ingen overraskelse at de mer lyriske stykkene skinner mest, som nr. 8, 10 (Éloge des gammes) og 12 (Hommage à Schubert), og den avsluttede coda. Ikke la deg lure av de raske tempi i Nr. 8 (Presto) eller 15 (Tres vite): lyrikk kan være både rask og rolig.
Bell føler seg hjemme i alle de varierte stemningene og atmosfærene i disse varme, milde og særegne stykkene, med svært idiomatisk frasering og bemerkelsesverdig følsom berøring av tangentene. Dette blir tydelig i de to «følge-stykkene», den tresatsige suiten Napoli (1923) – som Poulenc merkelig nok tok avstand fra senere i livet – og de åtte Nocturnes som ble komponert i en tiårsperiode, 1929-39. Poulencs klaverproduksjon mangler tyngre komposisjoner som Ravels Gaspard de la Nuit eller Miroirs. Ikke desto mindre er Napoli et livlig tredelt verk (skrevet etter en reise i Sør-Italia sammen med Darius Milhaud, også en av Les Six), full av liv og farge. Nocturnes viser tidvis den mer raffinerte siden av Poulencs karakter, men etter den konvensjonelle første (1929), beveger de følgende nocturnene seg i svært forskjellige retninger, den spektrale valsen kanskje er den mest kjente: nr. 4 Bal fantôme, en av fire skrevet i 1934. Som Poulenc viser, er det mer ved natten enn bare måneskinn på vannet, og i Michael Bells hender er det med ved Poulenc enn man skulle tro.
*En gruppe unge franske komponister som søkte sammen på 1920-tallet og fikk navnet Les Six (De seks) av forfatteren Jean Cocteau.
