Skrevet av Martin Anderson - oversatt av Mona Levin

Denne platen presenterer den London-baserte mann og kone-duoen Ivo Varbanov (bulgarsk) og Fiammetta Tarli (italiensk) i det som utgjør Mozarts totale produksjon for to klaverer (bortsett fra en fuge i c-moll samt noen fragmenter). Versjonen fra 1781 av nr. 10 er bearbeidelsen av en konsert for to klaverer som Mozart skrev to år tidligere for å spille sammen med sin søster; nå utvidet han orkestreringen og foretok noen andre endringer. Versjonen for to klaverer av nr. 7 som her er det andre innslaget i dette programmet, er også et resultat av bearbeidelse: i 1780 skrev Mozart om konserten for tre klaverer fra 1776. Nr. 10 åpner i en militær tone, men det som gjennomgående karakteriserer begge verk er følelsen av at alt er vel i verden: de utstråler sjarm, varme og særlig i finalene, en ukuelig grad av lettbent humor.

En myte som er knyttet til den livsbejaende Sonate for to klaverer, er at Mozart skrev den for to klaverer fremfor firhendig for å unngå å måtte sitte ved siden av en særdeles lite tiltrekkende kvinnelig student. Opprinnelsen til denne historien er klar nok, siden Mozart skrev til sin far: «Hvis en maler ønsket å skildre djevelen så realistisk som mulig, ville han lett etter hennes ansikt – hun er tung som en bondekjerring, og svetter så du blir kvalm.» Men Katie Hamiltons tekst i CD-heftet behandler Josepha von Auernhammer adskillig mer rettferdig og tillegger Mozarts beskrivelse en grad av familiært småprat, og peker på at studenten godt kunne spilt begge pianostemmene i denne sonaten, hun var en svært god pianist.

De to konsertene spilles prikkfritt her – ikke bare teknisk sett, men også i gjengivelsen av den rene og skjære lykksaligheten som finnes i denne musikken. Ingen komponist hadde større glede av å erte enn Mozart hadde, og spesielt i kadensene, hører jeg bestemt hvordan Tarli og Varbanov besvarer denne lekenheten med et strøk av ekteskapelig koketteri. De gir også sonaten en av de beste fremførelsene jeg har hørt, full av vidd og godt humør i første sats, ømhet i den andre og virvlende energi i den tredje. The English Chamber Orchestra under Muhai Tang akkompagnerer med fullkommen ynde, og innspillingslyden er feilfri (bortsett fra en påtrengende pedallyd og et studio-dunk som burde vært fjernet).

Klarheten og varmen i klaverklangen skyldes delvis valg av instrumenter: som våre pianister skriver i sin introduksjon. «vi bestemte oss for å bruke Steingräber Phoenix [...] siden disse praktfulle, håndbygde klaverene er ideelle til å utøve dette repertoaret som krever ekstrem finesse i nyanseringen av lyden. […] spesielt klinger de høye registrene mye bløtere og derfor kanskje et hakk nærmere hvordan periodeinstrumentene hørtes ut den gang. […] takket være den mindre aggressive klangen kommer mange flere nyanser i Mozarts eksperimentelle komponering for to klaverer frem. Jeg setter alltid særlig pris på fremførelser av musikk som jeg trodde jeg kjente; når de også bringer med seg den rene lette fryd som du hører her, vet du at du møtte noe eksepsjonelt.

Oversatt fra engelsk av Mona Levin