Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

For å være pinlig ærlig: Jeg har hatt et problem med Mozart det meste av mitt liv. Da jeg var en guttunge på 8, 9, 10, og arbeidet meg inn i klassisk musikk, ble jeg på direkten glad i Beethoven, og med Brahms oppsto øyeblikkelig kontakt – og han griper meg fremdeles dypere og mer umiddelbart enn noen annen komponist. Men Mozart fikk jeg ikke tak i, musikken føltes for fullkommen, perfekt som en juvel bak glass. Ingen følelser ble krevet av tilhøreren; du så, beundret og gikk videre. Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hørt disse fremførelsene den gang, for lenge siden, for de har fjernet alle tiårene med fordommer og endelig åpnet døren til Mozarts storhet for meg. Jeg kunne forstå den tidligere, men jeg følte den ikke selv. Nå gjør jeg det.

Hva er det som gjør disse fremførelsene så intenst kommuniserende? En stor del av forklaringen tror jeg ligger i Andsnes’ tempi; skjønt ingenting skynder seg, synes han å nærme seg slutten på hver frase med iver – slik du kan vente av en budbringer som løper inn med viktige nyheter. Rytmene er krystallklare, som orkesterteksturene i konsertene. Innspillingen er tett og plasserer tilhøreren i et ganske intimt forhold til Andsnes og hans medmusikanter. Viktigst av alt, spillet han synes å benytte seg av det følelsesmessige imperativ i Mozarts egen personlighet, men uten noen slag romantisk overdrivelse. De menneskelige lidenskapene som uttrykkes her blir ytterligere virkningsfulle gjennom stilens relative formalitet.  

Fornemmelsen av total overbevisning gir øyeblikkelig disse innspillingene en spesiell status. Tenker du tilbake på enkelte av de pianistiske  høydepunktene i plateinnspillingens historie – Horowitz som spiller Chopin, Horszowski som spiller Bach, Rakhmaninov som spiller sin egen musikk, Ogdon i omtrent hele repertoaret – kan du rangere Andsnes som spiller Mozart ved siden av dem. Det er kanskje en djerv påstand, men jeg er kynisk gammel fyr, og jeg hevder ikke dette med letthet.

Premisset bak dette dobbeltalbumet er tanken om «momentum» bak Mozarts klaverkomposisjoner i 1786 (Andrew Mellor forklarer det hele i sitt essay i CD-heftet), og da jeg innså at denne utgivelsen fra 2022 var den andre siden av en diptyk og at jeg hadde oversett fjorårets Mozart Momentum 1785 (Sony Classical 19439742462), anskaffet jeg den øyeblikkelig. Den omfatter Klaverkonsertene 20-22, KK.466, 467 og 482, Klaverkvartett i d-moll K.478, Fantasia i c-moll, K.475, Frimurernes begravelsesmusikk – og den er like god som årets utgivelse. For noen få år siden maktet Andsnes’ Beethoven Journey med Mahler Chamber Orchestra den høyst usannsynlige bragd å gi oss tilhørere anledning til å lytte med nye ører til Beethovens klaverkonserter. Nå gjør han det samme med Mozart, og han har antagelig endret mitt «lytteliv» for bestandig. Jeg trenger neppe å legge til at jeg anbefaler begge album på det sterkeste.