My Song in October
Seabourne Steps, Volume 8: “My Song in October”. September, Just Septembers*
Michael Bell (klaver). *Karen Radcliffe (sopran)
Sheva Contemporary SH326 (75 minutter)
Dette albumet er et minnesmerke over to svært begavede kvinner, som begge gikk bort i kreft altfor tidlig: Marcelle Seabourne, kunstner og ektefelle av komponisten, og Karen Radcliffe, ektefelle av pianisten Michael Bell. De to sistnevnte spilte inn sangsyklusen September, Just Septembers i 2004, et par år etter at verket ble fullført. En re-mastret versjon av opptaket avslutter platen, der coveret er illustrert med utsnitt av Marcelle Seabournes maleri My Song in October, som har gitt tittelen til klaversyklusen skrevet til minne om henne og til undertittelen: «Nitten albumblader tatt av vinden»; Marcelle døde 19. oktober 2020.
Den reflekterende, tidvis vemodige karakteren til Steps, Volume 8 gir en uttrykksfull følelse av komponisten som kommuniserer med seg selv mens skyggen av hans kone vennlig kikker ham over skulderen. Etter det milde landskapsmaleriet i åpningssatsene, som Komorebi, et impresjonistisk tonebilde av solskinn gjennom trærne i en skog, How beautifully it falls og At the fall of the leaf, kommer en tiltagende høstatmosfære inn, noe som avtegner seg i satstitlene, som When the rose is dead (nr. 6), One by one (nr. 8), The leaves are falling (nr. 10), As a dead leaf (nr. 12). Titlene og det ekspressive innholdet i disse tonediktene henter inspirasjon fra noen av de skarpeste hjernene i europeisk litteratur; Katherine Raine (nr. 2), Dante Gabriel Rossetti (nr. 3), Goethe (The leaf, nr. 5); Shelley, Hesse, Anne Brontë, Rilke, Elizabeth Barrett Browning og andre følger etter, som deltakere i en sørgeskare som viser kunstneren sin respekt. Etter hvert som syklusen utvikler seg, blir stemningen unektelig mørkere, mer melankolsk og når sitt høydepunkt i de tre siste stykkene: The wind whispers in dry leaves, This sprig of heather, og – delvis inspirert av et dikt av Ted Hughes – Who’ll toll the bell? Hvor dystre disse enn kan virke på overflaten og i musikkens virkemåte, er det en viss trøst blandet i sorgen, som om lidelsen opphører.
Emily Dickinsons dikt er blant de mest tonesatte, og Seabourne har laget flere sykluser av dem. September, Just Septembers stammer fra en av de første Dickinson-syklusene han komponerte, på midten av 1980-tallet, og dens to versjoner – den siste som fremføres her er fra 2001-2 – omrammer en tolv år lang komposisjonspause. De ni sangene følger årstidene fra sen vår i åpningssangen, They dropped like flakes («When suddenly across the June / A wind with fingers goes»), gjennom Midsummer (sang 4) til avslutningen, Winter afternoons. De siste linjene, «’tis like the Distance on the look of Death», får en ekstra gripende karakter med Karen Radcliffes klokkerene tolkning fra hinsides graven. Radcliffe var på slutten av sitt liv klar over plateprosjektet, som er et fint minnesmerke over hennes musikervirke. Ser vi bort fra den følelsesmessige siden, i et rørende album man påvirkes av, spiller Michael Bell hele tiden med eksemplarisk finesse, enten som akkompagnatør for to tiår siden, eller solistisk i Steps så sent som i februar i år. Fremragende lyd er det også.
