Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Da kan det komme som en overraskelse at de to verkene av Florence Price (1887-1953) på denne glitrende spilte og nyskapende platen, stammer fra året før og året etter urfremførelsen av hennes første symfoni i 1933 – med selveste Chicago Symphony Orchestra – den første symfonien av en afro-amerikansk kvinnelig komponist som ble fremført i Amerika. Price hedret sin og Afrikas kultur i mange av sine verk. Ikke minst i det tredelte tonediktet Ethiopia’s Shadow in America (1932). Etiopia brukes her som symbol for Afrika (noe man også møter hos Shakespeare), akkurat som Sudan i en periode ble brukt som alternativ beskrivelse av Sahara-området. De tre delene beskriver en svart persons ankomst (som slave) til Amerika – lytt etter en melodi som ligner en Negro Spiritual i solofiolinen, som musikalsk og følelsesmessig flyter over i den sentrale His Resignation and Faith. Men i finalen, His Adaptation—A fusion of his native and acquired impulses, så Price fremover i håp om integrering.

Prices Klaverkonsert i d-moll (1934) var et tidlig skritt i den retningen. Den beskrives som å være i en sats, men er i virkeligheten i tre som spilles sammenhengende. Det melodiske materialet benytter pentatone skalaer, mye benyttet i folkemusikk og Negro Spirituals (og selvfølgelig i Dvořáks niende symfoni, Fra den nye verden), men i struktur henter konserten mye fra Liszt – spesielt i sammenkoblingen av satser – i tillegg til Brahms. Stemningen beveger seg i det store og hele fra tungt til lett, men musikken smiler hele tiden, og den livlige finalen er ganske morsom, der den inntar en stilistisk posisjon mellom Scott Joplin og George Gershwin. Den spilles behendig av Michelle Cann, og de unge musikerne i New York Youth Symphony akkompagnerer nydelig.

Orkesteret følger opp utviklingen i to verk av levende komponister, begge født en generasjon etter at Price døde, og som definitivt har plukket opp stafettpinnen. Valerie Coleman (f.1970) var et nytt navn for meg, men hennes Umoja: Anthem of Unity (2019) er et fint utformet og engasjerende tonedikt over ideen «enhet» – umoja er swahili for enhet og er basert på en enkel melodi Coleman komponerte for et damekor for ca. tyve år siden. På samme måte som melodien er blitt omarbeidet til en rekke andre versjoner, vokser og transformeres dens salmelignende kraft i denne utvidete utgaven for orkester. Noe lignende skjer i Montgomerys Soul Force (2015), som er inspirert av en setning i Martin Luther Kings epokegjørende «I have a dream»-tale, der han snakket om «de majestetiske høydene ved å møte fysisk kraft med sjelekraft». Montgomery (f.1981) beskriver verket som en marsj, men jeg hører det som en toccata for orkester, der en sang, først i en enslig obo, gradvis sprer seg gjennom hele orkesteret. Underveis krysser musikken spekteret av amerikanske musikkstiler, og gjennom det hele virker det som om slagverket representerer den «negative fysiske kraften» som motsetter seg sjelekraften. Det er et enkelt og effektivt konsept, overbevisende fremført av de unge musikerne, ledet av Michael Repper. Flott lyd fra Avie. Litt av en vinner