Nordheim
The Tempest: Suite balletten Stormen
Beate Mordal, sopran; Jeremy Carpenter, baryton; Bergen Filharmoniske Orkester, dir. Edward Gardner
LAWO Classics LWC1250 (50 minutter)
Mitt eneste personlige møte med Arne Nordheim var i 1996. Jeg var ikke i Norge da hans fiolinkonsert ble uroppført samme år, men forsøkte å ta det igjen ved mitt påfølgende besøk i det sterkt savnede Norsk Musikkinformasjon, der jeg dykket ned i partituret og innspillingen for å gjøre meg kjent med verket. Da jeg kom til overflaten igjen, med parturet under armen, gikk jeg rett på Nordheim (han skulle delta i et komponistmøte) og sa: «Jeg har nettopp lyttet til fiolinkonserten din,» og løftet opp partituret som bevis. Han stanset, lente seg litt forover, kikket over de svære brilleglassene sine, og spurte med overdreven omtanke: «Hvorfor det?»
Vel, denne nye innspillingen av Suiten over hans Shakespeare-ballett Stormen – obs! ballett, ikke opera – er en velkommen påminnelse om hvorfor vi burde lytte til Nordheim. I likhet med mange komponister som var dominerende i sin kultursfære, har musikken hans falt i unåde siden han døde i 2010 (Storbritannias Benjamin Britten er et annet opplagt eksempel).
Stormen var det ideelle verktøyet for Nordheims musikk: hans evne til å smelte sammen det lyriske og det voldelige, ofte med et elektronisk forsterket orkester, kan antyde grensesnittet mellom kunst og naturens urkrefter – og det er hva som er i spill her. «Calm Sea», den første av de åtte satsene som foreligger her, illustrerer fint hvordan han behersker disse to forskjellige verdenene; etter en bølge av elektronisk klang, fortsetter orkesteret presentasjonen av hav-skapet, før sopran og baryton innleder en utveksling av skamløst melodiske linjer som sterkt påminner om den langsomme satsen i Nielsens Symfoni nr. 3.
De øvrige satsene viser en tilsvarende forening av store ideer og fokusert melodi, ofte der ett av disse to aspektene dominerer musikken. Den andre, «Storm with Lightning and Thunder», utstiller en grad av orkestral voldsomhet som får meg til å undres over hvor mye av dens bestanddeler som faktisk kan høres – men kanskje er nettopp det Nordheims hensikt, noe mellom musikk og ren støy, for å gjøre lytteren urolig slik en storm uroer en sjøfarer; dessuten kan det oppleves helt annerledes å høre denne musikken live. Humor er det også her: i 7. sats, i dialogen mellom solo messinginstrumenter og pauker, på samme måte som trad-jazzmusikere vekker reaksjoner fra hverandre – og så invaderer orkesteret rommet og drukner de to stemmene som så vidt har deltatt på festen, før energien renner ut i overraskende konvensjonelle harmonier.
Med sine tretten minutter, er den åttende og siste satsen, «Caliban’s Warning», med prominent solo sopran og baryton avgjort den lengste og den kunne stå på egne ben som et slags symfonisk dikt. (En innskutt tanke: Denne satsen kunne innlede en konsert, med en klaverkonsert av Mozart eller Beethoven etterpå og Nielsens nr. 3 etter pausen.) Elektronikk og orkester går så sammen for å generere et fantasmagorisk lydteppe som solostemmene deretter oppløser inn i natten.
Du kan synes at CDen med sine 50 minutter er i korteste laget, men du føler deg ikke lurt når du kommer ut etter dypdykket i denne ekstraordinære musikken. Mange komponister forsøkte det Nordheim fikk til her, og få hadde samme suksess. Når avstanden lar Norge revurdere Arne Nordheims kaliber, vil de oppdage at han var en av de musikerne som definerte sin tid.
Kritikker som fokuserer på musikk forsømmer ofte å gratulere utøverne, og jeg vil ikke gjøre meg skyldig i den unnlatelsessynden her: Gardner, hans solister (orkestersolistene inkludert) og hans Bergensmusikere gjør sitt ypperste for musikken, og produksjonslyden er fenomenal.
