Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Mons Leidvin Takle ble født nær Kristiansand i 1942, og hans Yes! er en herlig og sprudlende spansk dans. Den virvlende Fiat lux av Théodore Dubois (1837–1924), vokser i seremoniell styrke mens den utfolder seg. Den danske Christian Præstholm (f. 1972) bidrar med tre salmeforspill som er fulle av interessevekkende innfall – gripende og verdige, fengende, lyse og strålende. Den tredje av dem bygger faktisk på «Du, som gir os liv og gør os glade», og er en munter toccata. Siden ingenting er mer velegnet som utstillingsvindu for orgel enn en toccata, byr midtdelen av Christopher Herricks recital på ytterligere fire: Festival Toccata av den britiske Percy Fletcher (1879–1932), en over «Herren, vår Gud, är en konung» av den svenske Anders S. Börjesson (f. 1975), den sjarmerende Toccata giocosa av Hans-André Stramm (f. 1958) fra Köln og en av de klassiske orgel-toccatene, den i b-moll av Eugène Gigout (1844–1925), som Herrick gjør forbausende tung: pedalbehandlingen burde klinge ut med forferdende virkning, men gjør ikke den her. Få mennesker tenker på Brahms som orgelkomponist, så det passer godt at hans storhjertede Preludium og Fuge i g-moll kan minne oss om det her. Du hører raskt hvorfor Second Concert Study av den amerikaniserte italieneren Pietro Yon (1886–1943) heter «Flying Feet»: hender og føtter bytter på å generere ville kromatiske løp: forestill deg en av Liszts villeste klaveretyder transkribert for orgel – på steroider. Passende nok avslutter Herrick som han begynte, med musikk av en annen nordmann: den milde, folketone-lignende «Bryllaupsmarsj» av Sverre Efterstöl (f. 1952). De stykkene som virkelig ikke passer sammen er den blues-aktige behandlingen av «Amazing Grace» av Iain Farrington (britisk, født i 1977) og Fletchers anodyne Fountain Reverie, som ligger foran Festival Toccata her, siden ingen av dem er særlig personlige. Men det er to av femten, og resten gir mye glede – spesielt når naboene er ute og du kan skru opp volumet.