Norwegian Opera Overtures
Thrane Fjeldeventyret: Ouverture; Udbye Fredkulla: Ouverture; Haarklou Væringene i Miklagard: Ouverture; Olsen Lajla: Ouverture; Aspestrand Der Recke von Lyrskovsheid: Ouverture; Elling Kossakkene: Ouverture; Danser; Borgstrøm Thora paa Rimol: Ouverture; Eggen Olav Liljekrans: Danser
Norwegian National Opera Orchestra, dir. Ingar Bergby
Lawo Classics LWC1218 (71 minutter)
Denne innspillingen vil by på overraskende nytt for alle unntatt en håndfull spesialiserte musikkvitere – og gode nyheter også: et sterkt spotlight belyser et område innen norsk musikkhistorie som har vært nesten helt ukjent til nå. Jeg trodde jeg var ganske godt informert om norsk musikk, men selv om jeg har brukt tiår på å utforske den, innrømmer jeg villig at jeg bare hadde hørt to av disse verkene før. Den slags nervesjokk nyter enhver musikkelsker å få. Jeg kan ikke nok understreke hvor viktig denne utgivelsen er, og jeg håper du tilgir at jeg bruker litt ekstra plass på å utforske den detaljert.
Waldemar Thrane (1790–1828) ble født i Christiania og studerte i København og Paris (med ingen ringere enn Reicha). Ouverturen til denne teatermusikken til Henrik Anker Bjerregaards stykke Fjeldeventyret (1824) er et livlig og dramatisk potpourri over resten av musikken (leser jeg i Håvard Vegges kunnskapsrike tekst i CD-heftet).
Den Trondheimfødte Martin Udbye (1820–89) studerte i Leipzig og du kan høre ekko av Mendelssohn i ouverturen til Fredkulla, som fikk «sin urfremføring i Olavshallen i Trondheim først i 1997 under byens 1000-års jubileumsfeiring».
Væringene i Miklagard (1897–1900) er en av Johannes Haarklous (1847–1925) fem operaer. Han ble født i Haukedalen, og studerte både i Leipzig og Berlin, og magister in absentia her, slår Vegge fast, er Wagner – skjønt i mine ører ligger Schumann nærmere, og spesielt treblåserne har den dansende kvaliteten du kan høre i Mendelssohns orkesterskriving.
Ole Olsen (1850–1927) var født i Hammerfest, og ble anerkjent som musikalsk vidunderbarn før han fortsatte sin musikkkutdannelse i Trondheim, og deretter tok veien til Leipzig. Som Haarklou skrev også han fem operaer; Lajla (1893) var den eneste som ble fremført i hans levetid. Tittelen antyder en orientalsk handling, noe musikken i ouverturen synes å bekrefte – skjønt det også forekommer eksplisitt norske elementer her. Orkestreringen er den mest individuelle av verkene så langt: den viser Olsen, i likhet med la oss si Rimskij-Korsakov eller Chabrier, som en mester over sine uttrykksmidler.
Der Recke von Lyrskovsheid (1901) er en av Sigwart Aspestrands (1856–1942) åtte operaer. Han var født i Aremark, og som Haaklou et produkt av konservatoriene i Leipzig og Berlin. Denne ouverturen er åtte år yngre enn Olsens til Lajla, men den klinger som var den en generasjon eldre: den går tilbake til den oppblåste overorkestreringen (overdrevent mye blås og slagverk) i 1860- og 1870-årene.
Med Catharinus Elling (1858–1942) er vi i en mesters hender – og hans navn er kanskje det mest kjente her. Fiolinkonserten burde være en del av standard-repertoaret: den er minst like tiltrekkende som Bruchs i g-moll, Dvořáks eller Glazunovs konserter. Hans opera Kossakkene (1894) er ett av to verker i dette programmet jeg har hørt komplett, i et uautorisert, gammelt radioopptak, og jeg kan rapportere at Norge sitter på en fullblods romantisk opera som bare roper etter en moderne produksjon og innspilling. Ouverturen er et åtte-minutter langt symfonisk dikt, og de syv minuttene fra Danser er en ren fryd – med litt fortryllende musikk for piccolo.
Thora paa Rimol (1894), Hjalmar Borgstrøms (1864-1924) eneste opera, har fått en enda bedre skjebne enn som moderne innspilling bevart i et gammelt radioopptak: den ble innspilt i sin helhet i dette århundret og utgitt på Simax (PSC 1230) i 2003. Ouverturen, som Ellings Kossakkene, er et slags symfonisk dikt, dramatisk og innstendig. Innspillingen avrundes med den mest eksplisitt norske musikken her: dansene fra Olav Liljekrans (1931–40), en av de to signert Arne Eggen (1881–1955) født i Trondheim og med studier bak seg hos Elling før han også dro til Leipzig.
Den Norske Opera Orkester under Ingar Bergby, spiller som om de er fullt klar over betydningen av sitt oppdrag. Disse fremførelsene er både saftige og påpasselige, og de er innspilt i god lyd. Hvis noen hadde bedt deg, før du hørte denne platen, om å nevne en norsk romantisk opera, ville du kanskje slitt med å finne én; nå kan du ramse opp åtte, og innen du har lest CD-heftet, vil du være kjent med rundt 20 – og det er utvilsomt mange fler som holder godt norsk støv i luften. Det ville vært herlig om oppdagelsene på denne platen kunne overtale en eller annen norsk institusjon til å grave dypere i pengebingen, og finansiere noen produksjoner og innspillinger. I mellomtiden kan man glede seg over denne presentasjonen av den ene øreåpneren etter den andre.