Odeya Nini "ODE"
Nini Lala. Double Helix. See Ma Tou. Submerge. Pacific Wave. Ode
Odeya Nini (vokal)
Populist Records PR019 (31 minutter)
«Ode til takknemligheten, for følelsen av å kjenne vibrasjoner bevege seg gjennom hver pore og celle i min tilværelse som Stemmen,» skriver vokalisten Odeya Nini på baksiden av CD-coveret. «Takknemlighet over stemmen som visker ut grensen mellom meg selv og steinene og jorden rundt oss, som visker ut grensen mellom deg og meg. Ode til det grenseløse ukjente som gjør seg synlig gjennom pusten vår.» Dette er alle informasjon vi får til denne korte, CD-en i singellengde med seks delvis improviserte verk innspilt i mars 2020 i Los Angeles, California (der Nini bor).
Ironisk nok er Ninis albums, som ble innspilt før koronapandemien stoppet så mange gruppeaktiviteter, et perfekt «lockdown-produkt»: seks verk for solosanger uten akkompagnement utover litt produksjonsmessig miksing i noen av sporene. Hvorfor det har tatt 30 måneder til utgivelsen er uklart; den ble ikke utgitt før 7. oktober i år i USA, og er nå internasjonalt tilgjengelig til forhåndsordre og nedlasting fra bandcamp. Pressemeldingen som fulgte med anmeldereksemplaret hadde lite (svært lite) videre informasjon, utover en påstand om at «alle lyder på ODE kommer fra Odeya Ninis stemme, bortsett fra en krystallbolle i Submerge og en elektronisk drone i See Ma Tou. Bortsett fra disse to sporene er signalbehandlingen minimal»: Dette må tas med en klype salt: flersporsteknikk er brukt i for eksempel Double Helix, og både den uforklarlig korte Pacific Wave (totalt 1:37) og tittel- og finalesporet Ode benytter elektronisk manipulasjon, diskret utført av produsenten Lewis Pesacov at Barefoot Studios, LA.
ODE er helt klart en crossover-plate, delvis ultra-eksperimentelt klassisk, delvis jazz, delvis konkret musikk. Det nærmeste jeg kan tenke meg innen nordisk musikk, kunne være Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes verker, som på samme måte bruker hennes egen stemme som hovedinstrument i komposisjonen (selv om både Nini og Ratkje også benytter skrevet instrumentalmusikk i tillegg). Lydlandskapet Ratkje bygger har en tettere og mer kompleks karakter (for eksempel i hennes Corona Lockdown Concert for TUSK Festival 2020, tilgjengelig på bandcamp) med et mye dypere nivå på elektronisk manipulasjon av lyd, mens Nini, som er langt mer avhengig av den akustiske kvaliteten på sin ekstraordinære stemme, har flere lag. Nini interesserer seg for musikkens helende virkning og gjennomfører «lydbad» hjemme i California. De seks korte stykkene kommer fra det samme lydunivers, men med forskjellige uttrykksmessige mål med lyriske, nesten folkemusikkaktige linjer. Å høre gjennom platen er en helt spesiell opplevelse, om enn ikke for alle, og kan appellere til den mer eventyrlystne lytter som ønsker å høre noe nytt.
